I Bakken barnehage i Skien har alle barna fått like klær, en rød og en blå t-skjorte, fortalte Vårt Land i går. Motivasjonen er todelt: Fjerne motepress og utjevne sosiale forskjeller.
– For et bra initiativ, utbryter sosiologiforsker Stina Fernqvist.
– Stilig, sier forbrukerminister Inga Marte Thorkildsen (SV) når Vårt Land viser henne gårsdagens førsteside.
Fernqvist er en av Nordens fremste eksperter på barnefattigdom. Forskeren ved Universitetet i Uppsala tror like klær kan hjelpe barn som sliter med skamfølelse fordi de er fattige, for klær er en markør som lett avslører at familien er fattig.
– Det kan bli vanskelig å skjule at man mangler klær med rett merke og størrelse. En av informantene mine fortalte at hun ved hjelp av å ha en litt pønkeaktig stil kan slippe unna med å ha klær som er for store og som hun ikke skifter ut så ofte.
– Tror du «uniformer» i form av for eksempel like t-skjorter i barnehagen kan hjelpe de fattige barna?
– Jeg tror helt klart at det skulle lette situasjonen. Det vil være vanskelig å få gjennomslag, fordi det vekker assosiasjoner til skoleuniformer og autoritære skolemiljøer, og derfor ikke er spesielt politisk gangbart. Men det skulle klart minske bekymringen for mange økonomisk utsatte barn og unge. Fordi klærne og alt de symboliserer av materiell og kulturell verdi, representerer en risiko for at barna avsløres som fattige, sier hun.
Nei til uniform. En kartlegging som Fernqvist denne våren utførte for det svenske barneombudet viste at økonomisk utsatte foreldre ønsker skoleuniform.
– Her spurte vi bare et fåtall foreldre, så det går ikke an å si at det finnes bredt støtte for det, men tanken har nok slått mange, sier hun.
I Norge sier Thorkildsen bestemt nei til uniform i barnehage og skole:
– Dette er ikke veien å gå. Det er mye bedre om foreldre og barnehage gjør som i Bakken i Skien, setter seg ned og blir enige om gode, lokale løsninger.
Avstår. I arbeidet med doktorgraden om fattige barn dybdeintervjuet Fernqvist 17 barn og ungdommer som lever i økonomisk utsatte familier. De forteller at de velger å stenge seg selv ute fra sosiale sammenhenger på grunn av de økonomiske forskjellene: De avsto frivillig fra ulike aktiviteter, eller lot simpelthen være å fortelle at de hadde lyst til å begynne å spille et instrument, fordi de visste at familiens økonomi ikke tillot det.
– Barna er ganske ensomme i situasjonen, og det er rimelig å tro at det blir verre for de barna som går på skoler der de øvrige er velstående enn i områder der økonomisk utsatthet er del av hverdagen på en annen måte. Det virker som dette også speiler måten skolen forholder seg til det: Der de skolene som har en mer blandet sosioøkonomisk profil blant elevene gjerne har en mer inkluderende og proaktiv holdning, sier Fernqvist.