– Vi dyrker ‘ensomme ulver’

– Hans Nielsen Hauge er slikt et eksempel. Han hadde basis i et fromt hjem, men han gjorde ting som etter datidens lovgivning var på grensen eller ulovlig. Og han måtte lide for det, sier forfatter og kirkehistoriker Oskar Skarsaune.

Individualistisk. Vårt Land skrev i går om Espen Ottosens utspill i Misjonssambandets blad Utsyn hvor han tar et kraftig oppgjør med personer han mener opptrer som «ensomme, kristne ulver» og «åndelige freelancere». I denne båsen havner Jan-Aage Torp, Nina Karin Monsen, Hanne Nabintu Herland og Per Haakonsen og AndreasNøstrud, kjent fra TV-serien Farmen.

VERDIDEBATT.NO: Ottosen skriver om ensomme, kristne ulver.

– Er dette et moderne kirkehistorisk fenomen, Skarsaune?

– Nei. Samfunnet har stort sett vært mye mindre individualistisk enn det er i dag. Det normale har vært at folk har tenkt mer kollektivt og i mindre grad definert seg selv som individer.

Skarsaune påpeker likevel at mange personer gjennom historien har stilt seg utenfor de etablerte menighetene og gruppene, og gått inn i en slags profetisk og kritisk rolle.

VERDIDEBATT.NO: Nina Karin Monsen svarer Espen Ottosen

Luther. – Noen av de som gjorde dette, vant gehør for det de sa. De ble svært ofte grunnleggere og fikk flere med seg. Det gjelder for eksempel de som dro ut i ørkenen på 300-tallet og etter hvert ble opphav til klostervesenet.

Ifølge kirkehistorikeren gjelder dette også noen store reformatorer:

– Martin Luther begynte i stor ensomhet, men han forble ikke ensom. Han ble etter hvert stifter av et nytt kirkesamfunn. Det Luther sa vant gehør. Men det skjer på ingen måte for alle «ensomme røster».

VERDIDEBATT.NO: Hanne Nabintu Herland svarer Espen Ottosen

Idealiserer. Skarsaune mener det er problematisk dersom man gjør krav på å tale på alle eller mange kristnes vegne.

– Det er det slett ikke sikkert at man gjør. Alle bør ta hensyn til om flere andre kristne anerkjenner det som sies som sant. I vår tid har vi en tendens til å idealisere og dyrke «den ensomme ulven», fordi det kreves mot til å være det. Det gjelder uansett om man har rett eller tar feil.

Han mener det som til syvende og sist avgjør saken er hvor gode argumenter «den ensomme ulven» har.

– Det kan også være en fristelse for ensomme ulver å stemple andre som ikke følger dem som feige. Det behøver ikke være riktig.

Profet. En av dem Ottosen kritiserer, Per Haakonsen, sa i går til Vårt Land at han mener han taler på vegne av Gud.

– Er det uvanlig?

– Ja, det har ikke skjedd så rent sjelden. Da går man på sett og vis inn i en rolle som profet. Profetskikkelser har det vært opp igjennom kirkens historie. Luther gikk inn i «bibeltolkerens» rolle. Han mente at han hadde sett ting i Bibelen som ingen i hans samtids kirke hadde sett.

Skarsaune tror ikke Luther hadde hatt frimodigheten til å fortsette uten at han hadde fått oppslutning fra andre kristne som han satte høyt og respekterte, slik at hele menigheter etter hvert gikk over til hans standpunkt. Hadde dette ikke skjedd, tror jeg han hadde mistet frimodigheten.

Plikt. Espen Ottosen hevder i sin lederartikkel at det å engasjere seg i den offentlige debatten uten å ha en menighet eller organisasjon i ryggen, er i strid med bibelske formaninger.

– Er du enig med ham?

– Det nye testamente er tydelig på at den som mener han har et ord fra Gud plikter å gjøre det kjent for menighetens forsamling og plikter å utsette det for prøving i menigheten. Dersom man begynner som «en ensom ulv» og hele tiden vet bedre enn det kristne fellesskapet man tilhører, så bør man gå noen runder med seg selv.