Snart må jeg derfor sette Nilendrømmen ut i livet. Det gjelder for meg som for så mange nordmenn: Muligheten er der.
Det begynte med Bibelen. Historien om den tre måneder gamle Moses som ble plassert i en sivbåt ved Nilens bredd, gjorde inntrykk på en liten gutt. Drømmen om Nilen har aldri forlatt meg. Helst ville jeg seile ned verdens lengste elv, fra Kairo til Victoriasjøen i hjertet av Afrika. Helst på en husbåt, som i gamle dager; seile stille gjennom noen av verdens fremste kulturområder. Gå i land i Luxor og se tempelet, besøke Kongenes dal.
6.680 kilometer. Ikke rart jeg med spenning åpnet boken Drømmereiser – verdens mest fantastiske turer. Nilen, er reisen på Nilen med? Selvsagt var den det. En kort og instruktiv tekst forteller om de 6.680 kilometerne som er reisens lengde, om at turen går gjennom Egypt, Sudan, Uganda, Tanzania og Etiopia, om beste reisetidspunkt og annet som stimulerer drømmen og får den til å virke gjennomførbar. Nå gjelder det bare å fylle opp sparekontoen.
70 drømmereiser. Mer enn 70 store reiser blir presentert i boken. Til lands, med jernbane, på elver og vannveier, langs veien og til fots. Egne kapitler er viet eventyrere og erobrere – de som ikke slo seg til ro med å drømme om fjerne kyster, men ga seg reisen i vold. Det fikk bære eller briste. De gamle handelsrutene som Silkeveien og saltkaravanene gjennom Sahara blir beskrevet. Reiser i litteraturen likeså. Che Guevaras motorsykkeldagbøker hadde jeg aldri hørt om, men før han ble ikon, kjørte han 8.000 kilometer gjennom Sør-Amerika på en sliten Norton motorsykkel. Den dumdristige turen fødte en ny drøm i Che: drømmen om Latin-Amerika som en superstat.
Reiser er med andre ord ikke bare oppfyllelse av drømmer. Reiser føder nye drømmer. De gir ofte et annet perspektiv på tilværelsen. Det handler om mer enn å se, smake, lukte, oppleve; det dreier seg om å møte det som får en til å oppleve ikke minst seg selv og sin egen nære virkelighet på nytt.
Makeløse bilder. Lonely planets tiltalende verk er utgitt på Cappelen Damm. Boken gir et godt utgangspunkt for ikke bare å drømme seg bort over alle blåner, men å realisere drømmene. Bildene er naturligvis makeløse, tekstene er oversiktlige og velskrevne. Og man trenger ikke nødvendigvis reise så langt. De norske fjordene – hvem kan si seg ferdig med dem? Eller vikingene. De hadde den samme utferdstrang som dagens nordmenn – som har fartet altfor lite i eget land. Vikingene dro ut, til Island og Grønland, til York og Normandie og Konstantinopel. Boken gir et viktig tips: Husk at det ikke lenger er lov å plyndre Europa! Vi greier oss uten dette tipset, for med vår sterke norske krone kjøper vi det vi vil.
Så er det også slik at når man drømmer, står ikke klimaendringer og utslipp fra fly eller bil øverst på agendaen. Det hører med, men innimellom må vi få drømme omkostningsfritt. Om Petra – den rosenrøde oldtidsbyen i Jordan. For meg følger den nest etter Nilen. Victoriafallene har jeg sett flere ganger, Serengeti og Cape Town likeså. Men Cuba, Burma, Orientekspressen? Livet er for kort. Men boken er akkurat lang nok til at drømmen om reisen får nytt liv gjennom den.