Jeg blir helt sprø av mannen min! Han tar ikke ansvar for ting rundt barna, han sjekker ikke skolesekker eller følger opp beskjeder fra skole og barnehage, han gjør ikke husarbeid hvis ikke jeg spør ham, han ser ikke de tingene som trengs, og han er helt håpløst dårlig til å planlegge og følge opp ting hjemme og med barna. Han er verdens varmeste og flotteste mann og far – jeg elsker ham høyt - men han tar ikke ansvar. Jeg må planlegge og forberede alt. Hvis ikke jeg gjør ting, blir det bare utsatt. Selv om vi egentlig har snakket om og er enige i hva som skal gjøres, og at begge må delta i det.
Tradisjonell. Han har vokst opp i en ganske tradisjonell familie hvor faren arbeidet ute og moren var hjemmeværende. Jeg tror ikke faren hans noen sinne har lagd et eneste måltid mat, langt mindre vasket klær. På den annen side har nok ikke moren vasket bil eller renset takrenner heller, så arbeidsdelingen i hjemmet har nok vært ganske konvensjonell. Noe jeg tror de har vært fornøyde med. De lever i hvert fall sammen som par fortsatt.
Min oppvekstfamilie er ikke så ulik, men min mor har hatt turnusjobb utenfor hjemmet i mange år, også mens vi barna var små. Det betød at far og vi barna måtte ta mer ansvar for middagslaging, husarbeid og oppfølging av fritidsaktiviteter.
Dårlig stemning. Jeg kjenner at jeg ønsker så veldig at vi kan være mer likestilt på dette feltet, og at mannen min selv kunne se mer hva som trengs og gjøre det, av seg selv. Jeg jobber jo like mye utenfor hjemmet som ham. Med tre små barn som krever sitt, synes jeg det er rimelig at vi fordeler både ansvar og arbeid bedre. Men samtidig føler jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker slik, for han er flink og trener fotballaget til en av sønnene våre og er mye sammen med dem ukentlig etter jobb. Det er i tillegg ham som i hovedsak klipper gresset og vasker bilen.
Når jeg prøver å ta det opp med ham, blir det lett veldig dårlig stemning. Han føler at jeg bare klager på ham, og at jeg får alt han gjør til å bli for dårlig. Han påstår at jeg ikke ser hva han gjør. Han sier at han er fornøyd slik det er og at han ikke klager, selv om jeg ikke gjør så mye ute.
Har du noen råd til oss? Jeg blir helt utslitt og føler at parforholdet vårt blir dårlig av dette.
Hilsen frustrert kone
BLI MED I DEBATTEN: Har du gode råd til den frustrerte småbarnsmoren? Del dem her
Takk for brev. Dette er et parproblem som du ikke er alene om. En av de vanligste grunner til at det knirker i samlivet er at de to ikke klarer å samarbeide og enes om hvordan de vil at arbeidsoppgaver i hus og hjem gjøres og fordeles. Særlig når barna er små og vokser opp, og det kreves mye av foreldre på mange måter, kan husarbeidet være kilde til konflikt.
Kvinnestandarden. Kvinner har en tendens til å ville bestemme hvordan det skal være i hjemmet. Gjennom mange generasjoner har dette vært kvinners område og kvinner som setter standarden for hvordan det skal se ut og hva som er den «riktige» måten ting skal gjøres. Hvor stas er det stadig vekk å få kritikk på det man gjør?
Han lager kanskje feil mat i hennes øyne. Han kler på barna de merkeligste fargekombinasjoner – i hennes øyne. De har ikke med seg riktig utstyr på skolen. Hun føler at hun må planlegge og passe på alle ting, ellers blir det ikke gjort. Han føler kanskje at hun gjør alt – på sin måte – uansett – så det er verken nødvendig eller ønskelig med hans innsats på området.
Ta konsekvensen. Mange som klarer å fordele arbeidsoppgavene mer likt seg i mellom har enten en veldig lik oppfatning av hva som skal gjøres og hvordan, de har kommet fram til det i fellesskap, eller de aksepterer den andres måte å løse ting på uten å klage eller rette opp i etterkant hvis de ville gjort det annerledes selv.
La mannen din vaske huset på sin egen måte, la ham lage mat slik han vil og la ham ta ansvar. Dermed bærer han også konsekvensene av hvordan ansvaret og oppgavene løses. Hvis han har glemt å sende med barna gymtøy på skolen, ja så må han ordne opp neste gang – ikke du. Ikke overta hvis jobben er fordelt.
Felles oversikt. Snakk gjerne sammen om hvordan dere vil ha det. Selvfølgelig må dere lage deres egen familiekultur. Men alt må likevel ikke gjøres på den enes premisser.
Lag en felles oversikt over de oppgaver som må utføres jevnlig og sett opp hvem som har ansvar for hva, og når. Da kan dere også få en prat om hvilken standard dere ønsker og hva det innebærer av frekvens på vask av badet eller stryking av klær. Det går an å fordele oppgavene på mange måter – for eksempel å ta ansvar for å handle inn mat annenhver uke – og la det inkludere planlegging av middager. Bytt på hvem som vasker klær og hvem som støvsuger, eller rett og slett bli enige om hvem som støvsuger og hvem som vasker klær.
To adm.dir. Du sier at mannen din ikke klarer å planlegge. Tenk deg om: Klarer han å planlegge på jobben sin? Hva er det han gjør der som hjelper ham til å planlegge og gjennomføre ting? Går det an for ham å overføre noe av det til hjemmebane, slik at både han og du blir mer fornøyd?
Det kan også være klokt at du tar en runde med deg selv i forhold til ditt eget kontrollbehov. Kanskje må du i større grad slippe taket hvis du virkelig vil at han skal delta mer likeverdig.
Hvis det er to likestilte «administrerende direktører» i hjemmet gir det andre utfordringer enn hvis det er én som delegerer oppgavene. Tenk gjennom og snakk sammen om hvordan dere har det og ønsker å ha det. Kanskje det blir lettere å etablere ny praksis for dere begge hvis dere ser familien og arbeidsoppgavene med det blikket.
Lykke til!