Så hard?

For lignelsen begynner jo så bra. Vi får et bilde av en Gud som deler ut ansvar og oppgaver til alle – nøye tilpasset den enkeltes forutsetninger. «En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til.» Livene og livsoppgavene er ulike. Men Gud er så barmhjertig at han avpasser byrden etter hva vi kan bære. Det er fint.

Men så skjærer det seg. De to som hadde store evner og tilsvarende mye ansvar, er frimodige og får sving på sakene, skryt for alt de oppnår og glede i lønn for sitt strev. Sistemann, han som var svakere utrustet, er redd, tør ikke gå i gang med det han har fått ansvar for, oppnår ingen ting og får attpåtil kjeft og straff. Er Gud virkelig så hard og urimelig, akkurat som stakkaren fryktet? Jeg skjønner det ikke.

Men jeg aner: Ingen kan leve et annet liv enn sitt eget. Det er vår eneste oppgave – og alt Gud krever. Ofte ønsker vi oss et annet liv i stedet for å gå ordentlig inn i og inn for det vi har fått. Dette er dypest sett misnøye og mistillit til ham som ga oss livet og livsoppgaven. Da forsterker vi selv en ond sirkel. Da setter vi oss utenfor fellesskapet med Skaperen. Da setter vi oss på siden av det livet vi ble gitt. Og til slutt går det helt av seg selv: Vi mister det.