Anti-anarkistisk?

Er Gud og kirken på maktens side? Den kristne tro begynte som en sårbar undergrunnsbevegelse, så ble den riksreligion og koblet til stats- og kongemakt.

Publisert Sist oppdatert

I vår tid oppleves nok Gud og kirken som både avmektig og mektig, avhengig av hvem som ser og hvor man er. Men det kan virke som Peter er klar på hvordan kristne skal forholde seg til verdslige myndigheter: «Underordne dere enhver myndighet blant menneskene,» skriver Peter, «de skal straffe dem som gjør det onde, og rose dem som gjør det gode.» Det fungerer så lenge man har et demokratisk valgt, godt lederskap, men er en temmelig ubeskyttet oppfordring i en verden med mange diktatorer og korrumperte, dårlige ledere. Det er virkelig ikke alle ledere man skal underordne seg under, men tvert om stå opp mot. Samtidig ser vi stadig at opprørere og frihetskjempere blir like ille som de ledere de bekjempet, når de får makt og muligheter til det. Så kanskje skal vårt forhold til makter og myndigheter avgjøres av nettopp verdiene som preger lederskapet: …«For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker. Dere er frie. Bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud.»

Målet er at de troende skal ha en framferd som gjør at de blir aktet og respektert av de som verner om rett og godt I samfunnet. At de gjør fordommene mot de kristne til skamme. At de bruker sin frihet til å gjøre det gode, ikke først og fremst tjene egeninteressen. Det gjelder I dag også. Maler vi bildet av en Gud full av grenseløs kjærlighet, rettferdighet og nåde, med våre hverdagsliv? Stort ansvar. Store muligheter. Enten vi gjør det med respekt for våre verdslige ledere, eller i nødvendig opposisjon.

På grunn av en inkurie ble dagens andakt trykket i mandagens avis, og vi har av den grunn mandagens andakt på trykk i dag.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP