Dette intervjuet stod på trykk i Vårt Land 19.mai 2012.
Snøen har smeltet. Fuglene kvitrer. Ei lita jente gir bestefaren sin en klem. I den første vårsola på St. Hanshaugen i Oslo kryr det av små tegn på en overnaturlig inngripen. I hvert fall hvis man tror. Og det gjør Tooji Keshtkar, som har utsikt over dette hverdagsscenarioet fra en benk på utsiden av kafeen Pascal.
– Hvem som helst som gidder å åpne øynene sine ser jo at det er mer mellom himmel og jord.
Den 24-årige artisten har kyllingsalat i munnen og myser mot sola. Selv trenger han knapt nok løfte på øyenlokkene for å forstå at livet hans ikke er en tilfeldighet. Hvorfor skulle han ellers ha fått muligheten til å representere Norge i den internasjonale Eurovision-finalen i Aserbajdsjan i kveld? Eller få sitt eget program på MTV som 18-åring? Eller jobbe som modell? Eller noe som for Keshtkar nesten er enda mindre selvfølgelig: Få vokse opp i Norge?
LES OGSÅ: Tooji vil gi alt på bursdagen
Mobbet. Året var 1988. Keshtkar var bare ett år gammel da familien hans ble drevet på flukt fra hjemlandet Iran. Krigen herjet. Moren var i politisk opprør mot den persiske sjahen. Å bli værende i Iran var livsfarlig. I valget mellom to onder begav familien seg ut på en farlig fluktrute gjennom Europa. Endestasjonen: Et asylmottak i Oslo.
Men nytt land, nye bekymringer. Moren skilte seg og satt plutselig igjen med fire sønner. Hun måtte lære seg norsk, samtidig som hun tok artium, utdannet seg til sykepleier og jobbet for livets opphold. Keshktar husker han tenkte at «nå må mamma sove til neste nattevakt» og «nå må jeg spare på strømmen, så det ikke blir for mye å betale for mamma».
Som om ikke det var nok ble han mobbet gjennom barneskolen. I friminuttene måtte han gjemme seg i buskene for ikke å bli banket opp av sine medelever. Lærerne tok ikke tak i problemet.
At det var en mening bak det hele, er Keshtkar likevel overbevist om i dag.
– Alt kommer til deg fordi du skal lære noe. Egentlig handler det om å gjøre det beste ut av situasjonene. Jeg tror de tunge stundene er en test av din egen karakter. Ja, det er da din egentlige karakter kommer frem.
Alt er mulig. Selv om moren har hatt sitt å stri med, beskriver Keshtkar henne som en uvurderlig støtte – ja, som selve forbildet hans. Hun er da også den som har lært ham at alt er mulig.
– Jeg tror også på det som både hun og bestemor sa: «Gir du til noen er det ikke sikkert at du får tilbake fra samme hånd, men du får tilbake.» Man gjør virkelig det.
Kanskje var det derfor Keshtkar som 16-åring kunne møte sine mobbere igjen – og faktisk takke dem.
– Jeg så jo at de bare er mennesker, de også. Samtidig er det de som lærte meg å gjøre meg sterkere. Jeg husker jeg ble spurt av media rett etter at jeg vant den norske Grand Prix-finalen: «Ser du på dette som en hevn?». Da tenkte jeg: «Hva slags menneske er jeg hvis dét er min motivasjon og agenda?».
– Ikke alle ville tenkt slikt?
– For meg er dette ren logikk. Hadde jeg ikke gått gjennom denne perioden, så hadde jeg kanskje ikke taklet neste situasjon, situasjonen etter der igjen, og så videre. Alt fører med seg noe.
LES OGSÅ: Lena MGP-stjerne med Taize-kors
Karma. Som barn ble Keshtkar tatt med i kirka av sin nykonverterte mor. Hva dét førte med seg?
– Helt siden jeg var liten har jeg hatt en slags motstand inni meg mot religiøse overhoder, det være seg prester eller mullaer. Jeg synes det er så feil å fortelle andre hva de skal tenke og hva slags forhold de skal ha til det høyere. Det må folk finne ut av på egenhånd. Derfor har jeg aldri kalt meg religiøs, men ser på meg selv som spirituell.
– Hva legger du i det?
– Jeg tror blant annet på karma: Det gode som du gir ut får du tilbake. Det negative som du gir ut, får du også tilbake. Så hva vil du gi ut og få tilbake?
– Dette «høyere», går det an å snakke om en Gud?
– Hvem er jeg til å definere Gud? Kanskje det er en større energi eller noe annet, men jeg vil ikke definere noe utover dét.
Tro som drivkraft. For Keshtkar er heller troen i seg selv det overordnede, ikke hva man tror på.
– Så lenge du tror skaper du håp, en drivkraft frem i livet. Så lenge det ikke skader noen andre, så har ikke noen andre noe med det å gjøre. Skjønner du hva jeg mener? Tro er bare en positiv ting. Når jeg ser folk som misjonerer, så tenker jeg bare «åh, cut some slack, liksom.» La folk tro det de vil, la de finne sin vei. Hvis det er meningen at de skal være kristne eller tilhøre islam, så finner de den veien selv.
– Men er det ikke viktig at det faktisk er sant?
– En ting som er sant for meg, kan jo være løgn for deg. Jeg tror alle har sin egen sannhet.
Lærepengen. Under den første delfinalen i Grand Prix i Florø i fjor søkte han likevel tilflukt nettopp i en kirke. I 20 minutter satt artisten alene i gudsrommet. Der lukket han øynene. Var så stille at han kun hørte sin egen pust. Men det var ikke den kristne Gud han søkte. Bare en ro i seg selv. For Keshtkar har lært av tidligere erfaringer – og det er at musikkbransjen kan være overfladisk.
Som 18-åring fikk han sitt eget program på musikkanalen MTV. Plutselig dreide alt seg stort sett bare om hva han skulle ha på seg på den røde løperen. Selvtilliten sank. Men etter å ha jobbet på et asylmottak, skjedde det noe:
– Å se tristheten i øynene på mennesker som kunne vært broren min, faren min... Det traff meg så utrolig. Jeg husker jeg satt hjemme på senga og ringte moren min. Jeg gråt fordi det var så mye tristhet. Samtidig lo jeg fordi jeg skjønte hvor heldig jeg var som hadde familien min her, folk som var glad i meg, en seng, tak over hodet, en jobb. Da skjønte jeg samtidig hvor dum og overfladisk jeg hadde blitt i programlederjobben. Og det er en lærepenge jeg har med meg hele tiden og bruker overfor meg selv nå også.
Magi i alt. Flere slike opplevelser har han hatt både før og etter. «Et nærvær av noe større» kaller han opplevelsen han fikk som 14-åring.
– Jeg husker jeg satt og stirret på et bord hvor en mor satt sammen med sitt barn, og jeg så kjærligheten mellom dem. Jeg så treet som blomstret. To fugler som lekte med hverandre. Jeg så rundt meg, så på naturen – og dette høres veldig guru ut, men jeg skjønte at det er magi i alt. Det er så utrolig fantastisk.
I sommer, etter bombingen 22. juli, fikk han også en åpenbaring. Broren hans, som egentlig skulle ha jobbet i regjeringsbygget den dagen, var i stedet til legetime. Dermed ble vikaren hans drept.
– Tror du det var noe…
– Ja, ja, ja.
– Hva kan det ha vært?
– Jeg vet ikke. Vi var jo obviously passet på. Men da igjen kommer spørsmålet: Hvorfor levde broren min, ikke hun som døde? Jeg tenker selvfølgelig på det, men i stedet for å fundere på det er jeg mer takknemlig for at jeg ikke mistet broren min.
Å dvele ved det vonde har i det hele tatt aldri vært noe for Keshtkar.
– Jeg mener at man skal anerkjenne det mørke i seg. Lys kan ikke eksistere uten mørke. Men det viktigste av alt er kjærlighet. Virkelig. Det er det viktigste, og det tror jeg gjelder for alle. De gangene jeg har vært lykkeligst, så har jeg vært fylt med kjærlighet til dem jeg er glad i.
