Lidelsens problem

For på film, og dessverre også ganske ofte i kirken, så kan jeg få følelsen av at lidelsen ikke er helt på ordentlig når den vises frem eller snakkes om. På film vet jeg jo at det er triks og illusjoner når noen ser ut som de har det vondt.

Og i kirken kan det også ofte bli noe uekte når vi snakker om lidelsen, noe abstrakt og åndelig noe, en heroisk lidelse, en tapper lidelse, hvor verken verdighet eller storhet går tapt. I virkeligheten er jo lidelsen, med alle sine ekle sider, så fornedrende. Når smerten reduserer meg til en stønnende, skjelvende bylt, uten evne til refleksjon eller rom for andre følelser enn at dette snart må ta slutt… Når jeg blir så liten og stakkarslig og redd og rar at jeg ikke kjenner meg selv igjen… Da går det på verdigheten løs. Da kjenner jeg på frykten for å miste meg selv, ja, frykten for å miste alt.

Det er noe ekkelt og vemmelig, noe påtrengende og nærgående med lidelsen, som også smitter av på den som lider.