En teit såmann?

«Det var en teit såmann.» 11-åringen ristet på hodet og var helt tydelig på hvor dum han syntes såmannen i bibelteksten var. Vi hadde lekt med denne teksten en stund for å lage et dramaspill til gudstjenesten dagen etterpå. Vi skrev ned barnas ulike reaksjoner på fortellingen etter hvert som danser og dramaspill ble lekt gjennom. Gutten fortsatte: «Enten var såmannen dum eller så var han blind. Hvorfor skulle han slenge såkorn i tornekratt, eller på steingrunn? Visste han ikke hvor den gode jorden var?» 11-åringen visste litt om jordbruk og hadde levd seg godt inn i teksten. Avslutningskommentaren var: En må jo forberede såinga på en ordentlig måte.

Det var befriende å få barnas blikk på en fortelling jeg kjente så godt at jeg nesten var blind for tekstens kraft.

Det er så absolutt en nesten meningsløs raushet i denne såmannens omgang med verdifullt såkorn. En slenger jo ikke rundt med fremtidsmuligheter på en så ødslig måte. Vi snakket om Såmannen som et bilde på Gud. Gud er så utrolig opptatt av å gi oss sitt ord og sin kjærlighet at han nesten virker både dum og sløsende. Barna fantaserte om at Gud løp rundt i nabolaget vårt og sang mens han kastet kjærlighetskorn vilt rundt seg. Ingen muligheter blir stående uprøvd.