Bekjennelse og kjærlighet

Den korte setningen har stått på millioner av dørstolper og vært bundet som bånd rundt hender og panner. Det er typisk for menneskers tro og religiøsitet å uttrykke troen i korte meningsfylte setninger. Slik søker vi å utrykke kjernen av det vi tror på. Et slags identitetsmerke. Dette er den tro vi kjennes ved.

Denne hovedtekstens tre ledd fascinerer meg: Først fremsies bekjennelsen til den ene Gud. Gud har åpenbart seg. Han har satt sine avtrykk i historien. Han har gitt oss sitt navn. Gud er én. Takknemligheten og troen på at Gud har åpenbart seg preger disse gammeltestamentlige bekjennelsene. Herren Gud er ingen fremmed. Slike kortformuleringer av troen har alltid hatt en stor plass i fromhetslivet.

Dernest, og det er overraskende for ordsterke vesteuropeere, så går ikke veien videre til ord om forståelse eller å holde for sant eller å skjønne. «Du skalelske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din makt.» Bekjennelsens liv er først og fremst kjærlighetens liv. Hvem forstår seg egentlig på Gud? Det er ikke tankens forståelse eller aksept bekjennelsen spør etter – men om vi elsker. «Elsker du meg», var det gjentatte spørsmålet fra den oppstandne til Peter