Å høre ropene

«Alt ble annerledes etter at alt det vonde skjedde hos oss. Vi merket at folk ble usikre. Det var færre som satte seg ved bordet sammen med oss på kirkekaffen for å si det sånn. Og så sleit jeg med lovsangen og den uutalte forventningen om å være glad og vitne om at alt egentlig var blitt til velsignelse. Mine anklager mot meg selv gjorde det ikke enklere. Jeg følte at alt var min skyld. ‘Jeg er lykkelig med Jesus’, sang de. Jeg var ulykkelig både med meg selv og Jesus. Jeg trakk meg tilbake.»

Jeg har hørt mange slike såre fortellinger fra mennesker som har opplevd vonde ting og som over tid har trukket seg tilbake fra menighetsfellesskapet. Det er fortellinger om opplevelse av usynliggjøring og av at det ikke var plass for de vanskelige livsfortellingene i fellesskapet.

De to tiggerne i Jeriko ropte ut sin smerte og mengden snakket strengt til dem og ba dem tie stille. Deres fortvilelse skapte uro i fellesskapet og fortielsen var da, som nå, en vanlig reaksjon på avdekket nød.