Og vi lærte at utstrakt bruk av bydeform, eller imperativ, skaper en veldig effektiv hverdag med masse action (denne tiden huskes nok også som litt slitsom av den som ble utsatt for stadig byding…)
I dag er det Jesus som bruker bydeform, eller imperativ. «Bli i min kjærlighet! Elsk hverandre!!» sier han til sine disipler før, og nå. Og kanskje er meningen også her å skape action, liv og røre, få noe til å skje, kjapt og effektivt?
Hvis kjærlighet er noe som først og fremst handler om følelser og at noe kjennes rett og har med kjemi å gjøre, og at noe «klikker» og kanskje til og med har med romantikk å gjøre, er det jo liten sjanse for at det skjer noe på kommando her…
Selv om det altså er selveste Jesus som bruker imperativ her.
Men hvis det å elske er handlinger vi velger, evnen til å se og ville andres beste, vilje til å sette andre foran oss selv og la dette bli en synlig virkelighet. Ja – hvis elske rett og slett er et verb, et handlingsord, noe vi altså skal gjøre, noe som skal merkes, synes, sees og høres – så gir det jo mening med imperativ.
I bydeform får vi oppfordringen om at i den kristne forsamlingen, der skal det elskes over en lav sko, det skal merkes hvem vi er. Det skal være effektivt og merkbart, ja, gjerne slå imot intetanende besøkende at her elsker de hverandre.
Gjør det virkelig det, tro?