I morgen skal jeg fortelle om den til enda en gruppe førsteklassinger på kirkebesøk. Hver søndag mottar jeg selv nattverden, av egen hånd eller andres. Men jeg skjønner den ikke.
Derimot tror jeg den. Jeg tror at vi, på Jesu ord, i brød, vin og fellesskap, får tilgivelse og næring for både liv og tro. Jeg erfarer det. Og kjenner at jeg trenger det. Brød og vin gjør Guds kjærlighet håndgripelig, bokstavelig talt. I nattverden legger Gud sitt liv i våre hender, i brød og vin, og vi legger vårt liv i Guds hender.
Vi som går til nattverd, lever med Jesus i magen. Hva gjør det med oss?
Å leve med Jesus i magen, gjør at jeg vet Gud nær hele tiden, også når det ikke føles sånn. Å leve med Jesus i magen, hjelper meg å leve som kristen. Å leve med Jesus i magen, gjør meg mett og sulten på én gang. Mett, fordi det gir meg trygghet, mål og mening med livet. Mett, fordi jeg vet at det brødet aldri tar slutt. Sulten, fordi Jesus i magen gjør noe med meg og mitt forhold til andre. Det hjelper meg å få øyne som ser muligheter i forhold til andre mennesker. Det gir meg en urolig samvittighet og et rolig hjerte, i hvert fall innimellom.
Det vi spiser preger oss. Nattverden utgjør en relativt liten del av ukens matinntak. Likevel gjør den en stor forskjell. Fordi med den får vi Jesus i magen.
Nattverden er minnemåltid, kjærlighetsmåltid, livskost, mysterium, fellesskap. For alle som vil.