– Hva er kristendom, Wenche Foss?
– Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet og kjærlighet.
Wenche Foss skrider ikke lenger inn i rommet, nå tripper hun rundt som en søt, gammel dame, på restaurant Magma på Frogner for å bli fotografert.
– Kan du ikke holde opp hendene dine, sier fotografen.
– Nei, da ser alle hvor gammel jeg er blitt.
– Men du ser jo så ung ut i ansiktet, svarer fotografen.
– Synes du det? Men er du klar over hvilket prosjekt dette er nu for tiden. Det tar en hel formiddag å legge denne makeupen, sier Wenche Foss.
– Ikke for pyser. Den gamle 86-åringen er vekk. Humørfylte og selvironiske Wenche Foss gnistrer.
– Det er godt at tiden går fort når du blir gammel. Å eldes er ikke noe for pyser.
– Hvordan er det å se venner og kolleger faller fra?
– For å si det mildt er det lite hyggelig å måtte si farvel i begravelse efter begravelse. I fjor hadde jeg 21 stykker. Det er ikke humor engang. Før pleide jeg å si at jeg var kommet i reparasjonsalderen, men nu er jeg jo kommet i avgangsklassen.
– Hva er det som blir viktig da?
– Det blir til slutt familien, de nære tingene. At slekt skal følge slekters gang.
Aktivt bønneliv. Wenche Foss vokste opp med en mor som var ateist og en far som var dypt kristen.
– Foreldrene mine elsket og respekterte hverandre. Jeg har min barnetro, gudskjelov. Pappa tok seg alltid tid til å lese aftenbønn med meg, helt til jeg var ganske stor. Jeg kunne ikke sovne uten den.
Bønnelivet tok hun med seg inn i voksenlivet.
– Jeg tror jeg har små engler som hjelper meg. Det er så deilig, for du kan ikke klare allting selv. Jeg står på med så mange ting at hvis jeg ikke hadde sagt: «Oj, oj, oj. nå trenger jeg litt hjelp der», også videre, så hadde det aldri gått.
– Tror du at det er noen som lytter til deg?
– Selvfølgelig. Jeg får hjelp. Jeg blir ledet av Gud og englene hans. Han kan si at jeg skal gå dit, eller gjøre det. Arne Hestenes gjorde narr av meg en gang da jeg mumlet: – Dam, da, dam, da, dam, da. Han lurte på hva slags regle jeg brukte. Jeg prater bare med en som vet bedre enn meg hvor jeg skal gå, og hva jeg skal gjøre. Jeg tror jeg blir ledet.
– Så du ber rett og slett til Gud?
– Jeg snakker med ham ustanselig.
– Har du gjort det lenge?
– Nesten hele tiden. Men jeg har ikke bedt Gud om å hjelpe meg når jeg skal inne på scenen for da ville de blitt for masete for ham. Rollene har jeg stort sett greid alene.
Liker ikke jul. Wenche Foss – bare navnet er som et lysende ikon. 700 roller har hun spilt i teateret. Men nå er det slutt. Nå har hun ikke lenger et manus eller tre liggende under hodeputen.
– Jeg har fått alle mine ønsker oppfylt. Nu har jeg bare meg selv igjen. Men jeg liker ikke å gå å legge meg uten et manus uten hodeputen. Det er lettere å sovne når du pugger roller, sier Wenche og ler.
Men nå er det jul og den har ikke Wenche Foss særlig sansen for.
– Jeg er ikke noe glad i julen. Det sier seg selv når du ser på disse julebordene, alle varene i butikken. Folk stjeler for å betale presanger. For en del år siden droppet jeg presangene til familien. Tantebarna kom løpende og spurte hvor presangene deres var. «Jeg trodde det var Jesus som hadde bursdag i dag», sa jeg. De tok ikke den helt, men det var jo ganske modig gjort! sier Wenche og smiler.
– Skal vi droppe gavene?
– Jeg synes det er morsomt at mange har begynt å gi hverandre tjenester og hjelp i stedet. Det setter jeg veldig pris på, det er fine gaver å gi og få. Det ene barnebarnet mitt spurte meg hva jeg ønsket meg til jul, og jeg svarte som pappen min: «Et kyss og en klapp, og en sukkerbit.» Og så ga han meg en yndig eske med en sukkerbit i, et kyss og en klapp. Jeg synes det var så vidunderlig at han hadde «catchet« det poenget.
Bymisjonen. Wenche Foss synes vi er blitt så altfor rike.
– Og så er det noen som absolutt ikke er rike.
Dem har hun tenkt å være sammen med til nyttår, hos Kirkens Bymisjon. Julen feirer hun på fjellet med familien.
– I år blir det ikke noen opptreden. Vi kaller det bare samvær. Så kan gjestene hos bymisjonen spørre meg om hva de vil. Det blir mye hyggeligere enn å stå og lese dikt. Jeg har ikke glede av annet enn å gjøre andre mennesker glad.
– Hvorfor velger du å engasjere deg i de svake? Du kan jo velge på øverste hylle og heller dra på middag til kongen?
– Ja, men det gjør jeg da også. Men det er de svake som trenger hjelp. De har behov for å snakke. Gå på gamlehjemmene og se hvor mange som sitter alene fordi familiene ikke besøker dem.
Brev fra fortvilte. – Hva bruker du dagene til når du ikke har rollene lenger?
– Jeg kommer i alle fall ikke frem på kjøkkenbordet. Nu er det brev over hele kjøkkenet og inne på stuen.
– Hvem er det som skriver?
– Det er fortvilede mennesker. En venninne hjelper meg å sortere. Jeg kan ikke blande meg opp i alle saker vet du.
Flere tusen brev mottar den kjente skuespilleren hvert år.
– Bare i år har jeg sendt over 300 svarbrev. Det er ganske mye arbeid. Men hvis de skriver at de har et åndssvakt eller et mongoloid barn, eller at de forteller at de har kreft, da må jeg jo ringe.
– Hva snakker dere om da?
– Ja, de trenger jo hjelp på forskjellige måter. For 32 år siden var folk sjokkert da jeg sa at jeg hadde fått kreft. Men jeg lovet Radiumhospitalet at hvis jeg ikke døde av sykdommen, så skulle jeg prøve å holde meg i fin form og bevise at Radiumhospitalet ikke var dødens venteværelse. Jeg får brev fra folk som sier at de har latt være å ta sitt eget liv fordi jeg har vært åpen om dette.
De svakes forsvarer. Wenche Foss er de svakes forsvarer. Hennes ønske er at alle mennesker skal bli møtt med respekt. Derfor går hun gjerne i bresjen for mennesker som faller utenfor det gode selskap slik som uteliggere, homofile og psykisk utviklingshemmede – eller åndssvake som Wenche Foss velger å kalle dem.
– Jeg har jobbet for åndssvakesaken hele mitt liv. Psykisk utviklingshemmet og Dissimilis er nye ord for meg. Jeg fikk jo bare beholde Tommeliten i fire og et halvt år, sier Wenche Foss og blir stille.
– Å miste et barn er vel noe av det verste som kan hende.
– Tenkte du noe på Gud da det skjedde med Tommeliten?
– Nei da, det ordnet vi sammen, Gud og jeg. Skje din vilje, sa jeg. Jeg tror det var en mening med det, jeg tror ikke jeg hadde kunnet gjort så meget for åndssvakesaken hvis Tommeliten hadde levd.
– Nærmer meg døden. Hun blir stille igjen.
– Du er nødt til å lete etter en mening i det. Tommeliten fikk leukemi, det kunne man ikke gjøre noe med da. Da var det bare å akseptere situasjonen og si «Nei, hvis du ikke orker mer Tommen, så sier vi det,» hvisker Wenche.
– Hva tror du Gud vil med oss?
– Det er ikke godt å vite. Jeg er jo i den situasjonen nu, at jeg nærmer meg døden. Rent fysisk er det bare slik det er. Det er ikke noe å diskutere. Jeg treffer så mange mennesker som ligger på gamlehjem, og som så gjerne vil dø. Det er vondt å se at avgangen må være så vond. Da har jeg et dikt av Arnulf Øverland som heter «Misantropen», og det klynger jeg meg til og bruker for å hjelpe andre som ikke orker å leve mer.
Så leser Wenche Foss Øverlands dikt.
Det er vår streben, smertefødt og sunn,
å eie livet til den siste stund.
Å kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi du venter noe som skal hende.
Ja, barn, du venter ved en allfarvei,
og håber noe som skal hende deg.
Men kan du kjenne slektens som ditt eget
Da har du livet og da hender meget.
– Hva håper du at du skal bli husket for?
– Er det så nødvendig å bli husket? Vi glemmes så fort. Men hvis noen hadde hatt respekt for det jeg har stått for eller gjort, så ville jeg vel egentlig være fornøyd.
Min tro-intervjuet med Wenche Foss sto på trykk i Vårt Land 20. desember 2003. Wenche Foss døde 28. mars 2011, 93 år gammel.