Det er et strålende ord. Det handler om at veldig mye oss mennesker i mellom fungerer bedre hvis vi klarer å gi hverandre realistiske forventninger til hva som kommer. Forberede barna på at det ikke blir lørdagsgodt på kinoen på en tirsdag, men bare popcorn. Eller melde kjæresten om at det dere begge trodde var en intim middag med et vennepar, faktisk er en fest med 15 gjester. Eller forklare den nyansatte at her er det bare å hive seg på for å få ordet.
Profetene i Det gamle Testamentet driver stadig med forventningsstyring. De søker å styre forventningene både opp og ned. Noen ganger advarer de om kriser og ulykker som skal komme, fordi folket tar gale valg og svikter i forhold til både Gud og mennesker. Gjennom dem gir Gud folket mulighet til å angre og vende om, eller i hvert fall forstå hvorfor ulykkene rammer dem når de først gjør det. Men like ofte taler de til et folk som allerede er i dyp krise – og som trenger å få forventninger, håp, tillit til framtiden. Da maler de opp med store ord og sterke bilder hvordan Gud igjen skal se i nåde til sitt folk og oppfylle sine gode løfter om trygghet, rettferdighet, jord og fellesskap.
Forventningsstyring høres ganske kjedelig ut. Men det er en bra ting. Ikke minst i forhold til tro. Noen av oss er lært opp til nærmest å bestille medgang og suksess fra Gud, og har kanskje erfart å gå på en smell. Andre av oss forventer knapt at Gud skal gripe inn i hverdagen vår, og gir Gud lite spillerom. Hva slags forventningsstyring trenger troen og livet ditt der du er? Venter du for mye eller for lite av Gud, av deg selv, av livet?