Ved hoggormens hule

Den norske hoggormen er giftig, og de fleste av oss synes den er en skummel skapning som vi helst holder oss langt unna. Men den er egentlig ikke så veldig farlig for mennesker. Verre er det med noen av de hoggorm-artene som finnes omkring Middelhavet. Det kan være livsfarlig å bli bitt av en aspishoggorm eller en sandviper.

Det var slike farlige arter man forholdt seg til i bibelens historier. Det var ikke uten grunn de skapte frykt, på samme måte som ulv, leopard og løve.

Profeten Jesaia forteller om det fredsriket som skal opprettes når frelseskongen kommer. Han som skal skyte opp som en kvist «fra Isais stubb» – altså nedstamme fra den store kong David. I dette fredsriket skal kalv og ungløve beite sammen, og ulven skal bo sammen med lammet. Dessuten har det skjedd noe med hoggormen: «Spedbarnet leker ved hoggormens hule, og veslebarnet rekker hånden ut mot hulen der giftslangen bor.»

Vi lever ikke i dette fredsriket. Men det er dette som er målet for Guds frelse. Det er en frelse som skal omfatte hele skaperverket, mennesker og dyr, hav, himmel og jord. I dette fredsriket skal fiendskap være borte. Selv villdyrene vil være temmet. Selv hoggormen blir en venn.

Da Jesus kom til jorden julenatt, startet Guds aksjon for å frelse verden. Påske og pinse er etapper på denne redningsaksjonen. Vi får være Guds medarbeidere i vårt liv. Men fullendelsen ligger ennå foran oss. Å feire jul kan være en foregripelse av paradis.