Ung adventist orket ikke mer

Historien til Karin Falch Belsheim (42) er historien om hvordan en ung, sårbar jente forsøker å navigere mellom forbudene hun vokste opp med. Hun forteller om en far som ga alt for Adventistsamfunnet, om avvisning av andre kristne og frykt for fortapelsen. Hun forteller om et miljø der man voktet på hverandre, og om uskrevne regler som var nærmest umulige å overholde.

– Selv om noen tøyde reglene, ble de mest konservative aldri motsagt, sier Belsheim, og forteller at reglene kunne dreie seg om bagateller.

[ DEBATT: Hva kan en streng religiøs oppvekst gjøre med et barn eller en ungdom? Delta i diskusjonen på verdidebatt.no ]

Mistet S-en. – På 70-tallet handlet det om hvorvidt du kunne lese ukeblader, danse, ha TV, bruke sminke, eller gjøre ting på sabbaten som å dusje, høre på barnetimen eller åpne posten. Jeg våget ikke besøke Slottsfjellet da jeg var hos tante og onkel i Tønsberg fordi det kostet 20 kroner – det var jo å kjøpe på hviledagen. Jeg mistet S-en i matte fordi jeg ikke fikk gå på skolen på fredager i mørketida. Hviledagen startet ved mørkets frembrudd, forteller Belsheim.

Hun smiler når hun forteller om komplikasjonene da hun fikk menstruasjon – på fredag etter mørkets frambrudd.

– Hva skulle jeg gjøre for å få bind – gå en kilometer til butikken for å kjøpe det, noe som var syndig, eller gå to kilometer til venninnen min for å låne?

«Jeg har problemer med å forstå en Gud som velger/velger bort mennesker alt etter i hvor stor grad de lykkes innenfor menighetsrammene», skriver Rune Tveit på verdidebatt.no. Engasjer deg i debatten om streng religiøs oppvekst!

Ramme alvor. Men Belsheim smilte ikke den gangen. Hun tok reglene på alvor, noe som gjorde livet slitsomt.

– Jeg fikk et kultursjokk da jeg startet på lærerskolen etter ti år på privatskole med bare adventister. Plutselig skulle jeg, som først og fremst hadde vært lojal, få mine egne meninger. Det ble veldig vanskelig. Dessuten møtte jeg min store kjærlighet, og han var ikke adventist. I strid med mine egne følelser slo jeg opp med ham og prøvde å engasjere meg enda mer i Adventistsamfunnet. Men jeg ble mer og mer utslitt og spurte meg selv om jeg ville ha det sånn resten av livet.

Det endte med at Belsheim valgte bort Adventistsamfunnet og – for en periode– også troen.

– Ja, jeg kom til at det var bedre å gå fortapt med flagget til topps – og ha levd en gang her på jorden, enn å gjøre andre til lags av ren plikt og dermed gå glipp av både dette livet og det neste.

Positivt. – Jeg kjenner godt Karin Belsheims historie, som hun også har delt på en pastorsamling hos oss. Hun har vært åpen og ærlig, og det har betydd noe veldig positivt, sier Reidar Johansen Kvinge, leder for Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge.

– Gir Belsheim et representativt bilde av Adventistsamfunnet?

– Noen sier de kjenner seg igjen. Andre sider de ikke gjør det. Vi må bare ta inn over oss at mange har opplevd det slik som hun beskriver. Man argumenterer ikke mot folks opplevelser og følelser.

Kvinge forteller at han holder på med å lese boken Nesten til stede, der journalisten Bjørn Olav Nordahl beskriver en vanskelig oppvekst i Adventistsamfunnet.

– Her er viktig stoff å ta tak i. Denne boken blir pensum, både for meg og for alle som formidler verdier hos oss. Det er en høy standard hos oss, og sarte barnesinn og tenåringer kan oppleve dette veldig negativt, sier han.

Kvinge legger til at han som leder for adventistene i Norge gir full støtte til konferansen TimeOut, der Belsheim fortalte sin historie.

Les hele saken i Vårt Lands papirutgave.