Her møter vi blant andre vekkelsespredikanten Kristian Storaker som gjerne vitnet om sin egen omvendelse. Han hadde vært så langt borte fra Gud at han «holdt på å tørste i hjel» uten at han visste hva han trengte, sa han. Men en dag fikk han «spruten midt i ansiktet». «Det var ikke noen alminnelig fjellbekk, venner. Nei, Gud sendte vannspruten midt i ansiktet på meg, så kraftig at jeg falt overende – jeg var kommet midt i fossen, skal jeg fortelle dere!»
I forskjellige kristne tradisjoner bruker vi ulike språk for å beskrive erfaringene med Gud. Men denne pinsevennens bilde samsvarer godt med hva Paulus skriver i begynnelsen av Efeserbrevet: «Så rik er Guds nåde, som han har latt strømme over oss.» Det er bare å stille seg midt i fossen og kjenne hvordan skitt og gammel svette spyles av i det friske vannet.
I en gammel vekkelsessang heter det: «Vi ber deg om mer enn dråper, strømmer send over oss ned.» Gud er ikke gjerrig når han deler ut sin nåde. Han gir oss ikke noen beskjedne rasjoner som knapt rekker til å rense strupen. Han øser ut sin rike nåde. Elva ligger der åpen for alle.
Det blir aldri vannmangel i Guds rike. Paulus skriver videre i Efeserbrevet om at alt i himmel og på jord skal sammenfattes i Kristus. Det må i det minste bety at det er rom for alle i Guds nådes elv. Ingen er så skitne at de må holdes borte. Det er bare å kaste seg uti og stille seg midt i fossen.
