All trøst i all nød

Trøsten er en nødvendig motpart til nøden og sorgen. Det er et vanskelig område fordi nød, tap og sorg gjør oss sårbare og truer vår dypeste egenstyrke og selvfølelse. Når vi trenger trøst, er det fordi noe har gått i stykker. Da er det fristende med «lim og plaster», en utvendig og overfladisk reparasjon. Men skal trøsten ha en legende virkning, må den komme innenfra. Først fra den som gir trøst. Det er ingen ting som rører meg så dypt som når noen deler ekte følelser, ekte liv. Når det ytre skrelles av og man orker å stå i det intense, enten det er trist eller godt.

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er så rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.» Gud gir en uforbeholden trøst, ikke ved å ta bort lidelsene, men å hjelpe oss til å tåle. Guds trøst truer ikke vår egen styrke eller selvfølelse. Gud ønsker å slippe til med trøst som hjelper oss til å finne nye sammenhenger. Han har en fred som «overgår vår forstand». Gud viser oss også evighetens perspektiv, det skal komme en dag da «Gud selv skal tørke bort hver tåre fra våre øyne». Den dagen sender han ingen andre, han gjør det selv. Men mens vi lever her i tid og rom, er det vi mennesker som skal gi hverandre trøst. Med den trøst vi selv har fått. Det forutsetter at vi selv tar imot, billedlig talt fjerner lim og plaster og lar legedom komme innenfra. At vi lar bitterhet, likegyldighet og selvfordømmelse få trange kår. Livet er så uendelig kort, og så mettet med hele vårt livs historie. Gud hjelpe oss til å ta imot trøsten når den behøves og gi den videre.