Den gamle presten og håpet
Sist søndag var jeg vitne til noe vakkert: En aldrende prest fikk døpe sitt eget oldebarn. Med erfaren hånd øste den gamle mannen vann over den vesle guttens hode. Enda et menneske på jorden ble knyttet sammen med Kristus og fikk del i den seier han vant ved sin død og oppstandelse.
Etter dåpen viste oldefar, godt hjulpet av stedets prest, det nydøpte barnet fram for menigheten. Det lyste av det furete ansiktet. Han var stolt og glad, det var et rørende øyeblikk, men det var også noe mer. Det lyste håp av de blanke øynene.
Kort etter lød også ordene om det levende håpet, bibelsitatet som, ved siden av den aronittiske velsignelsen, må være det en prest i Den norske kirke uttaler oftest: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.»
Denne lovprisningen lyder både ved døpefonten og når en kiste senkes i jorda. Samme håp bærer oss både ved livets begynnelse og livets slutt. Og det bærer hele tiden imellom. Midt i livet strekker det levende håpet våre perspektiver langt forbi død og grav, til «en arv som aldri forgår, aldri skitnes til eller visner».
Bestill abonnement her
KJØP
