La de små barn komme til meg

Ah, så er den her igjen, den gamle følelsen av å være hovedperson i George Orwells klassiske roman 1984. Ja, dere vet fornemmelsen av at det er noen som ser deg 24 timer i døgnet. Denne følelsen desember- dagene som barn var sterkt preget av, følelsen jeg har klart å prente inn i mine egne unger og som de helt sikkert vil klare å overføre til sine barn, skriver forfatter Levi Henriksen.

Som gutt hadde jeg en klar forståelse av at Jesus kunne se inn i meg og at jeg fikk svarte prikker i hjertet hver gang jeg løy. Men dette var en frykt som var sånn passe jevnt porsjonert utover hele året. Med nissen derimot ble desemberdagene fram til jul forvandlet til et eneste langt og veldig intenst Brødrene Grimm-eventyr fra virkeligheten. Brått levde jeg i en slags snillhetenes Gulag-leir der bare det å nekte å spise lungemos eller la en liten sur grimase gli over fjeset, kunne få min mor og far (de jeg måtte hedre for å leve lenge i landet) true med å gå til verst tenkelige ytterligheter, ja, rett og slett sladre til nissen slik at jeg ikke ville få noen presanger.

I snitt var dette noe som skjedde nøyaktig 3,7 ganger om dagen, og det er derfor vanskelig for meg å tenke på julehøytiden uten at underleppen begynner å skjelve. I ettertid har jeg tenkt at jeg måtte ha vært et veldig mislykket barn eller kanskje var jeg var naturlig slem for til tross for at jeg gjennom -hele desember nesten gikk ut av mitt gode skinn for å være snill, ble jeg allikevel flere ganger om dagen truet med en mulig nisseboikott. Hvor slem må jeg ikke ha vært i de andre månedene da jeg ikke prøvde å være snill? Da så julaften endelig opprant, var jeg altfor utslitt til å ha noe særlig glede av gavene, for som sønnen min påpekte da han var seks: Det er utrolig slitsomt å være snill.