Hovedregelen er at barn som er ulovlig bortført skal hjem, men så finnes det noen snevre unntak, sier forsker Torunn Elise Kvisberg, som har skrevet doktorgrad om internasjonal barnebortføring.
Hvert år kidnapper skilte foreldre sine egne barn fra Norge. Som regel foregår dette ved at en av foreldrene tar barnet med seg til utlandet eller blir igjen etter en ferie. Denne uken har vi sett hvordan en bortføring kan skje til Norge.
Norske medier har denne uken fortalt historien om hvordan Anne Cecilie Hopstock, OL-vinneren Khalid Skahs tidligere kone, dro til Marokko og hentet sine to barn tilbake til Norge. De skal angivelig ha blitt slått og mishandlet av faren. Selv om Skah, i følge Hopstock, skal ha truet både henne og hennes advokat på livet, klarte å hun likevel å få ungene med seg i en seilbåt som Hopstock selv seilte over Middelhavet. Til VG fortalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at han opplevde det hele som en nødsituasjon for norske borgere, og godkjente dermed personlig at barna kunne gjemmes på den ambassaden.
Alltid unntak. Den vanlige lovpraksis i barnebortføringssaker er at barnet øyeblikkelig skal føres hjem igjen. Men forsker Torunn Elise Kvisberg mener dette ikke alltid er til barnets beste å bli returnert.
Det kan gjelde i situasjoner der hjemmet er preget av vold eller seksuelt misbruk, der mødre mener det er helt umulig for dem å klare å beskytte barnet. Det er klart at hvis moren opplever at hun ikke får hjelp, vil hun ta med seg barnet til sitt hjemland, forteller Kvisberg.
Et eksempel er med en somalisk familie i Norge. Faren var fengslet for drap, og moren tok ungene med seg til slekta i England. Men selv om mannen hadde truet henne på livet, ble hun pålagt å returnerte til Norge av engelske domstoler. Slik jeg tolker lovverket åpner det opp for at barna, i dette tilfellet, kunne få blitt i England, opplyser Kvisberg.
Kvisberg sier all rettspraksis preges av trender, og i enkelte land er trenden nå å tolke unntakene veldig snevert.
En glemmer at det er ingen absolutt regel uten unntak, sier hun.
Meningsløs praksis. Regjeringen sendte i juni et lovforslag på høring der de foreslår å stoppe alle barnebidrag til barn som er kidnappet av foreldre. Forslaget kan medføre at barna sitter igjen som tapere i familietragedien.
I de aller fleste tilfellene vil dette være effektivt, det legger press på bortførerne til å komme hjem igjen. Men hvordan finner man og behandler man de barna som faktisk bør bli? Dette må samordnes bedre internasjonalt.
Kvisberg mener domstolene i større grad må se an barnets situasjon istedenfor å uaffektet følge gjeldende rettstrender.
Husk, dette er fryktelig tøft for en unge. Man er allerede blitt revet opp fra landet man bor i. Hvis det da er opplagt at barnet har det best hos den forelderen som har bortført ungen, i det landet som de har reist til, kan det være meningsløst å føre dem hjem igjen for å gjennomføre en barnefordelingssak i det landet, sier Kvisberg.
Ubalansert fremstilling? Kvisberg mener internasjonal gjensidighet er viktig på dette området, det er ofte noe norske medier ignorer.
Hvis man følger med i medier, tenderer de ofte mot å fremstille alle som bortfører en unge til Norge som helter, en som «redder» barnet fra et vanskelig liv i utlandet. Mens alle foreldere som sitter igjen i Norge blir et offer. Det er ubalansert. Lovverket må preges av gjensidighet og balanse. Det er ikke bedre å bortføre et barn til Norge enn fra Norge. Hver sak og hvert barn bør benhadles konkret og isolert, avslutter hun.