Turboidealisten

Børge Brende titter opp på forgjengerne sine på portrettveggen­ i Røde Kors sine lokaler i Oslo. I glass og ramme henger et femtitalls tidligere ledere, som Jonas Gahr Støre og Jan Egeland. Og grunnleggeren Henry Dunant et av Brendes­ fremste forbilder.

Han har vært til inspirasjon i mange år. Hans syv prinsipper om å hjelpe de mest sårbare uten å være partisk liker jeg godt. Det er behov for noen som vil hjelpe begge sider i en krig. Humanitet, nestekjærlighet og det å bry seg er utrolig viktig, sier den nye general­sekretæren, og lar det være helt klart at han deler sin nye arbeidsgivers syn på det aller meste.

Personlig. I spørsmål om tro er Brende mer tilbakeholden. Søker du deg gjennom de 8.400 avis­artiklene der Børge Brende er omtalt, finner du ikke så mye som et hint om hans trosliv.

Det synes jeg er godt gjort, ler Brende. Nei, jeg har vel aldri blitt spurt om tro av journalister, og jeg tilhører nok den kategorien som ser på det som en veldig personlig sak. Jeg er medlem av statskirken, noe som er et bevisst valg. Mange av prinsippene den står for er gode og har min støtte. Men jeg liker nok bedre å prate om prinsipper og verdier enn åndelige spørsmål. Det er litt lettere å forholde seg til, sier Brende.

Han er både døpt og konfirmert,og gikk fast på søndagsskolen til farens onkel og tante fra treårsalderen i Trondheim.

Jeg går ut fra at jeg likte det, ellers hadde jeg ikke gått der. Jeg visste å si fra om hva jeg mente da jeg var ung, sier han.

Fjellgeit. Mor og far Brende signaliserte tydelig hva som opptok dem, da de kalte opp sønnen etter Børgefjell nasjonalpark. De tok han med på fjellturer og vekket en friluftslivsinteresse som ikke har blitt mindre med årene. I 2002 ga Turistforeningen ham prisen «Årets fjellgeit».

Naturen og fjellet er som en stor katedral. Når jeg går der blir tankene klarere, ting som ellers virker store og vanskelige blir enklere. Jeg blir mer takknemlig over livet, perspektivet blir større, jeg blir mer kreativ og kommer i godt humør. Det liker jeg.

Han forteller entusiastisk om hytta på Oppdal og fjellområder han har gode minner fra og som han vil tilbake til.

Får du tid til slikt?

Ja, det blir faktisk litt turer. Vi har uansett en hund som må luftes, og fjellturer er blitt lettere nå som barna er blitt større. De blir med så lenge vi legger inn litt action, sier han og legger ut om noen av familiens turer, før han nærmest avbryter seg selv:

For å få til de gode samtalene med barna sine må man investere en del tid og gjøre ting sammen. Og det gjør man jo på tur. Der kommer de i større grad selv på ting de vil snakke om eller spørre om, noe som ikke nødvendigvis skjer rundt middagsbordet eller foran TV-en på en travel hverdag. Slikt er en stor glede for foreldre.

Les hele intervjuet i Vårt Lands papiravis lørdag. Kjøp Vårt Land i pdf-format