Velsignet kjedelig

I fastetiden bærer det ut i ørkenen. Ut i det veiløse. Der hildringer lokker vandreren i døden. I dette landskapet skriver erkebiskop Rowan Williams utsto Jesus alle fristelsers mor: Dragningen mot det uvirkelige. Mot synsranden, der gresset alltid er grønnere.

Denne artikkelen er levert av magasinet STREK.

En gammel, navnløs mann ga en gang dette rådet til en bror som kjempet med fristelser: «Gå. Sett deg i cellen og gi kroppen din som et troskapsløfte mot veggene.» Du må love deg selv bort til deg selv og omgivelsene dine, som om du fridde og fikk ja. Du må «inngå ekteskap» med virkeligheten, ikke med uvirkeligheten, med grensene for hvor og hvem du er, i stedet for den magiske verden der alt jeg ønsker, kan skje. I en slik fantasiverden er jeg ikke forlovet med min kropp og min historie med alt det fører med seg for familien min, arbeidet mitt, mine faktiske, fysiske omgivelser, menneskene jeg må leve sammen med, språket jeg må snakke og så videre. Dette er en temmelig oppsiktsvekkende skjerping av budet om å elske seg selv rett. Når kristne forfattere forsøker å forklare hva det betyr at Satan gjorde opprør mot Gud og ble styrtet ned fra himmelen, peker de noen ganger på at Satan foretrakk en uvirkelig verden der han selv holdt i trådene, fremfor en virkelig verden der all ære tilhører Gud. Det er ingen dårlig definisjon av ondskapens innerste vesen. Den innebærer også at det ikke finnes noen godhet som ikke er kroppslig, realistisk og lokalt forankret.