En motgangstro

Etter at jeg skrev artikkelen om «Hvor ble vi av?», har jeg fått mange henvendelser både skriftlig og ikke minst muntlig. I artikkelen spør jeg om hvor vi er blitt av alle vi som var aktivt med i kristent ungdomsarbeid for 30-40 år siden? Hva har skjedd med livet og troen siden mange i dag velger å leve utenfor menighetens liv. Svarene og kommentarene har vært mange og varierte. I dag vil jeg stanse opp ved en av dem: Det handler om tro og motgang.

Ungdomstid. Vi tar utgangspunkt i en hendelse: De hadde ikke sett hverandre på 30 år. Ved et besøk i hjembyen traff de på hverandre på et gatehjørne. Gjensynsgleden var ekte og begge hadde god tid, så det ble tid til en prat. Mye hadde skjedd på årene som hadde gått. Etter en stund kom den ene inn på ungdomstiden med alle leirene og helgene i kristen regi og den fine ungdomstiden de hadde hatt sammen. Responsen var ikke like hjertelig tilbake. Det var enighet om at de hadde hatt en flott ungdomstid, men det var noe reservert i måten hans å svare på.

Kameraten valgte å forfølge teamet litt nærmere og fikk et ærlig svar tilbake, at han regnet seg ikke som kristen mer. Det hadde ikke «funka» slik som han hadde forventet og håpet. Han synes rett og slett at han ikke fikk nok igjen for å leve som en kristen. Han hadde hatt problemer som han ikke fikk hjelp med selv om han ba. Det var dører i livet han hadde håpet skulle åpne seg, men det skjedde ikke. Når han sammenliknet seg med ikke-kristne virket det som at de hadde et enklere og mer problemfritt liv enn han som forsøkte å leve som en kristen. Til slutt ga han opp det hele. Å tro på Gud fikk ikke den virkning og følge som han hadde forventet!