En pensjonert prest jeg snakket med, hadde gjennom sin lange erfaring kommet fram til følgende: Den store teologiske skillelinjen i kirken går ikke mellom kirkesamfunnene, men tvers gjennom dem. På den ene siden har vi de som forholder seg til Gud som et produkt av menneskers indre behov, og dermed som en størrelse vi kan tilpasse behovene. På den andre siden har vi de som ser på Gud som en størrelse helt utenfor menneskers rekkevidde, men som holder våre liv i sine hender.
Selv om disse to typene tro neppe finnes i rendyrket utgave, tror jeg presten har mye rett i denne analysen. Den ligger i alle fall tett opp til det en profet fikk lære, ved god gammeldags anskuelsesundervisning:
«Stå opp og gå ned til pottemakerens hus!» var ordet som kom fra Herren til Jeremia. «Der skal jeg la deg få høre mine ord.» Dermed dro profeten av sted og studerte pottemakeren ved dreieskiven. «Når det karet han holdt på med, ble mislykket slikt hender med leiren i pottemakerens hånd gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.»
Disse ordene har vært til trøst for mange som har opplevd at livet har gått i stykker. Gud har grepet inn og gitt dem en ny start. Men faktisk var det en advarsel Herren ville gi profeten: «Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom pottemakeren gjør med leiren?» Det er Gud som former oss og våre liv, ikke omvendt. Det kan til og med gå hardt for seg når pottemakeren knar leiren på nytt.
Jeremia 18,110
Knut Grønvik er Korsveiprest og skribent