– Religion kan fremme harmoni, hevder den kinesiske topp-politikeren Jin Qinglin.
Han er styreleder for Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse (CPPCC), og uttalte mandag på et toppmøte i CPPCC at religiøse ledere kan spille en viktig rolle i Kina:
– Vi bør gi religiøse ledere og troende rom til å høyne sin livskvalitet, og dra full nytte av deres positive rolle i å fremme sosial harmoni, sa Qinglin ifølge den engelskspråklige statskontrollerte avisen China Daily.
Til tross for rapporter om at trosforfølgelse i Kina har økt, er disse utsagnene mer enn frieri til vesten i forbindelse med OL, hevder forfatter, journalist og Kina-ekspert Torbjørn Færøvik.
Vil gjenopprette tilliten. – I det gamle Kina skulle det bare være en Gud, og det var formann Mao selv. Men nå er han for lengst borte, og i det religiøse vakuumet som oppsto, har mange kinesere har siden søkt tilbake til den opprinnelige religionen. Også kinesiske kommunistmyndigheter er i større grad enn før villige til å forsone seg med de ulike religiøse retningene, og har arbeidet hardt for å gjenopprette tilliten hos de religiøse gruppene, sier Færøvik.
Dette har skjedd delvis ved at myndighetene bidrar til å bygge opp igjen ødelagte templer, moskeer og kirker, og Kina-eksperten Færøvik hevder at kommuniststyret har konkludert med at når man ikke kan utrydde religion, må man bestrebe seg på å etablere en plattform der kommunister og religiøse kan leve side om side.
– Men det er store problemer knyttet til denne «marsjen». Myndighetene vil påse at dette går riktig for seg, og at det foregår innenfor akseptable rammer.
Større privatsfære. – Har disse rammene forandret seg?
– Ja, absolutt. Det har skjer en gradvis privatisering av økonomien. Enhver er sin egen lykkes smed, og kineserne får en større privat sfære som mange glemmer av når de fordømmer Kina på den ene eller andre måten. Dette private rommet vokser år for år, og påvirker menneskene i deres hverdag. Dette skjer også innenfor det religiøse livet.
Færøvik var nylig i Beijing, og bodde rett ved «den nordlige katedral» i hovedstaden. Han forteller at han våknet klokken seks søndag morgen av kirkeklokkene.
– Jeg tenkte «If you can´t beat them... join them», og krysset gata for å se hva som skjedde. Kvart på sju var kirken helt full. Gudstjenesten varte i en time. Deretter ble kirken tømt, før nye tusen mennesker strømmet på. Dette fortsatt hele dagen.
Statuerer eksempler. Til tross for at den statsgodkjente Tre-Selv-kirken har fått større rom, har grepet rundt husmenighetene økt samtidig med at tiden for Beijing-OL har nærmet seg. Nylig avanserte Kinas to plasser på den lite forjettede listen over «verdens verste land for kristne» .
Men Færøvik sier det handler om å «statuere eksempler».
– De kinesiske myndighetene har fått det for seg at religionsutøvelse skal skje åpent, og ikke i skjul i hjemmene. De synes alt som foregår utenfor den offentlige sfære er en uskikk, og nå og da vil de slå ned på dette for å statuere eksempler. Men dette er ikke så lett å kontrollere lenger.
Store forskjeller. Det er også stor forskjell fra provins til provins.
– Hvis noen spør hvordan det står til i Europa, blir jeg svar skyldig, påpeker Færøvik.
– For Europa er både Norge, Albania og Irland. Slik er det også i Kina. Det er en del regionale forskjeller, og ulik praktisering av sentrale direktiver. Man forsøker å ha lik praksis, men det er enkelte områder som har større problemer enn andre.
Dette er på grensen mot de gamle Sovjetrepublikkene og Afghanistan og Pakistan, samt i Tibet.
– Myndighetene frykter for smitten fra militante utgaver av islam, samt de tibetanske buddhistene som har sterke nasjonalistiske ambisjoner. De touchy områdene er i landets utkanter, mens det stort sett er fredelig i Beijing og Shanghai. Så myndighetene tillater religiøs praksis og organisering, men bare så lenge det foregår i offisiell regi, og ikke smelter sammen med politiske krav, sier Torbjørn Færøvik.
