Nyheter

Går sitt livs løp for barna

En 12-åring som spilte fotball med genseren sin gjorde at Johann Olav Koss ikke la skøytene på hylla før Lillehammer OL.

– Livet er aldri så enkelt som en skøytebane. Der er det jo ganske greit, du tar første til venstre, deretter går du rundt og rundt og må bare sørge for at du ikke ramler i vekslingen, sier Johann Olav Koss.

– Hva slags løp er det du driver med nå? Lang- eller mellomdistanse?

– Dette er mer et maratonløp. Dessverre. For her det mer jobb enn det burde vært. Det er så store forskjeller og så mange barn som lever i områder preget av vold, fattigdom, sykdom og mangel på muligheter til en sikker og trygg oppvekst. Dette blir nok et langt løp, dessverre.

Tiden

I ytterste konsekvens er det kampen mot tiden som har gitt Johann Olav Koss den posisjonen han har i dag. Og fremdeles er målet å få utrettet mest mulig på kortest mulig tid.

– Jeg er jo egentlig veldig glad i tid. Fra idretten er jeg vant med å bruke den som en målestokk for å kunne bli bedre.

Under Lillehammer-OL i 1994 stoppet Johann Olav Koss tiden. På millimetertykk stålegg erobret den unge mannen fra Asker tre OL-gull, hele kongeriket og planeten.

Nå bruker han tiden til å gi noe tilbake til dem som gjorde det mulig å gjennomføre seiersløpene: Barna.

– Medaljene jeg fikk på Hamar er plattformen som gav meg mulighet til å snakke om de tingene jeg tror på. Det er jeg veldig takknemlig for.

I morgen bærer han bøsse for TV-aksjonen. I år går pengene til UNICEF Norge i samarbeid med Norges Idrettsforbund og Right To Play, hans egen organisasjon.

Sjanseløs

Da Johann Olav Koss sto på seierspallen og sang nasjonalsangen etter at gull og verdensrekord på 5000 meter var sikret, tenkte han på en 12-åring i Eritrea.

– Det var tre dager igjen til 1500-meteren og jeg trodde ikke jeg hadde en sjanse.

For etter OL-gullet i Albertville 1992 hadde Koss slitt med rundetidene.

– Jeg hadde en dårlig periode, som jeg for så vidt hadde regnet med fordi jeg hadde trent så hardt, men at det skulle gå så dårlig, hadde jeg ikke trodd. Derfor var ikke forhåpningene store til Lillehammer-OL. Jeg trodde ikke det skulle gå så bra.

Seks måneder før jubelen brøt løs i Vikingeskipet ble Koss sendt til Eritrea for Olympic Aid.

– Der møtte jeg blant annet en gutt som var så populær. Han var 12 og hadde en genser med veldig lange ermer. «Hvorfor er du så populær»? spurte jeg. Da tok han av seg den langermete trøya og rullet den sammen. Så knøt han sammen ermene til en knute, og trøya ble til en ball som de kunne spille fotball med i gata.

Møtet med de eritreiske barna viste seg å bli helt avgjørende i oppbyggingen mot OL.

– Disse barna hadde ikke en hundredel hva jeg hadde hatt som muligheter i min oppvekst.

Borskjemt

Før turen var presset enormt og Koss hadde begynt å tvile på sin egen motivasjon for å gå nye runder på isen.

– Hvorfor skulle jeg gidde å gå på skøyter lenger? Jeg trente veldig mye, det gikk så mye tid. Men da de viste meg det lille de hadde, gjorde det meg så takknemlig at jeg bestemte meg for at jeg måtte ta vare på det jeg hadde fått og gjøre mitt beste.

Mange barn så på de eritreiske krigsmartyrene som sine helter.

– Barna forgudet dem og jeg stilte meg spørsmålet om vi kunne være med å skape noen andre slags helter som kunne inspirere dem til å gjøre noe godt.

Hjemme igjen merket til og med landslagstrener Hans Trygve Kristiansen at noe var forandret.

– Jeg hadde vært litt bortskjemt, klagde på ditt og datt. Hvis det ikke stemte 100 prosent for meg så ble det klaging. Treneren mente jeg var blitt litt mer akseptabel på ting og lettere å ha med å gjøre.

Eritrea turen ble en viktig motivasjon mot Lillehammer-OL.

– Jeg tenkte mye på de gutta. Og så hadde jeg lovet han med den langermete genseren at jeg skulle komme tilbake etter OL.

– Var det de fattige barna som inspirerte deg til ikke å gi opp som skøyteløper og å vinne gull?

– Ja, det var det rett og slett. Når du går rundt og rundt der ute på skøytebanen så reflekterer du jo over hva det er du gjør for samfunnet. Når du trener seks til åtte timer om dagen og er så fokusert bare på deg selv så føler du ikke at du er den som gir mest tilbake.

Tegn

Johann Olav Koss bestemte seg for at hvis han vant 1500-meteren skulle han gi alle pengene han vant til Olympic Aid.

– Jeg var ikke favoritt, en gang. Men jeg hadde liksom fått så mange tegn på at det var riktig. Kvelden før løpet spilte Ole Edvard Antonsen i Vang kirke, han ga alle inntektene til Burma, og alltid når Ole Edvard spilte pleide jeg å vinne.

– Er du litt overtroisk?

– Nei, ikke i det hele tatt. Men når du går på skøyter og driver med idrett, så ser du etter forskjellige tegn som beviser for at det kommer til å gå bra og at alt er som det skal.

Utvikling

Like før start fikk han et brev i hånda. Det er en journalist som kommer med det.

– Det var litt merkelig, ingen får lov å snakke med meg rett før et løp. Men han kastet seg over oss, og sa at jeg bare måtte se dette er. Det var fra en 14-åring som satt i en bunker i Sarajevo. Han skrev at jeg måtte hjelpe ham. Jeg leste det rett før jeg gikk på isen.

Det ble nok en bekreftelse på at premiepengene på 250.000 kr skulle gå til Olympic Aid.

– Hva tenker du om dette i dag, så mange år etter?

– Jeg tror det handlet om en utvikling av meg som individ med den påvirkning jeg har hatt fra mine foreldre og besteforeldre. Gjennom oppveksten har jeg levd veldig trygt og hatt svært gode rollemodeller. Begge foreldrene mine er leger og har gitt mye tilbake til andre mennesker de har hatt en åpen dør og hjulpet andre. Bestemor fortalte alltid at du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Hun fokuserte på det å være snill og fikk meg til å forstå at det er bra å være en snill person.

– I religiøs setting vil noen kunne kalle det som skjedde i Eritrea en omvendelse, og at det er noen utenfor oss selv som griper inn. Har du tenkt på det sånn noen gang?

– Nei, nei, ikke i det hele tatt. Det tror jeg ikke. Jeg tror vi leter etter de signalene vi venter å få, og så oppdager du ting du ikke hadde sett etter hvis du ikke hadde lagt merke til dem. Det er sånn vi er bygget, når du leter etter ting du ønsker å se, som kan bekrefte det du ønsker å få oppleve, så ser du det. Disse tingene skjer rundt deg hele tiden uansett.

– Har du alltid vært snill?

– Nei, men jeg husker mormor i Skotselv som alltid sa at jeg var lett å spørre. Det at hun ga anerkjennelse for det, gjorde at jeg lettere gjorde de rette tingene. Det er det som er så utrolig med anerkjennelse. Gir du det til barn, så gjør de trolig mer av det.

Drømmer

Etter OL ble det en triumfferd til Eritrea. 13 tonn idrettsutstyr fra norske barn hadde Koss i bagasjen.

– Da jeg traff presidenten beklaget jeg at vi ikke hadde tatt med oss mat i stedet. De fryktet matmangel i løpet av høsten. Men presidenten sa at det kanskje var den aller viktigst gaven de hadde fått. «Dette betyr at vi er mennesker og at vi er noe mer enn noen som bare skal holdes i live. Det betyr at vi også kan ha drømmer og håp», sa han.

I 2001 ble Olympic Aid omgjort til Right To Play med Koss som øverste leder.

– Hva driver deg til å stå opp hver dag og gjøre denne jobben?

– I en eritreisk flyktningleir i Sudan møtte jeg en 14-åring. VI hadde med oss noen baller og litt utstyr. Han kom bort til meg og sa at det var første gangen på to og et halvt år at han hadde fått lov til å leke. Og så bad han meg innstendig: «Vær så snill, ikke dra nå, du må love meg at vi får fortsette med dette her». Det er det som driver meg at jeg ikke skal forlate disse barna. Det har vi ikke rett til, vi må gjøre det vi kan, så de får en mulighet.

– Det høres litt jesusaktig ut?

– Uffda, men alle religioner har jo en filosofi som innebærer et ønske om å være et godt menneske, uansett hvilken religion det er. Om du leter i det gamle eller det nye testamentet, Koranen, eller hos buddhistene så er det utrolig å se hvordan menneskene har skrevet ned disse verkene som påvirker vår atferd og kan være positive for samfunnet. Men det betyr ikke at jeg er religiøs.

– Du omtaler deg selv som en «ikke religiøs person»?

– Det vil jeg ikke kommentere, for det er et så personlig valg. Om jeg er religiøs eller ikke, har ingen ting med det jeg gjør. Right to play er en ikke-religiøs organisasjon. Jeg har høy respekt for mennesker som har en tro, men for å kunne jobbe like mye med kristne som jøder, muslimer eller andre religioner så er prinsippene vi legger til grunn like viktige uansett hvilken religion man har. Jeg har tro på at vi skal hjelpe barn uansett hvor de er, i Norge, Sudan eller Burma. Jeg tror på at individet kan gjøre forandringer.

– Vi startet med å sammenligne livet med en skøytebane. Hva tror du skjer når du går over den siste store målstreken?

Det vet jeg ikke. Jeg ser jo en del død gjennom vårt arbeid og tror at døden er en avslutning. Når den målstreken er nådd, og den kommer vi jo alle til, så håper jeg at jeg har følelsen av jeg har levd et godt liv. At jeg har en god familie og at jeg har fått gi av mine verdier til andre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter