Misjon på hjemmebane

«Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for din skyld - for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm - når han så kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og forstå at det er ditt navn som nevnes over dette hus som jeg har bygd.»

Vi har en arv i Norge som er dyrebar. Mange har reist ut fra landet vårt og forkynt for mennesker at Jesus har åpnet veien til Gud for oss. Den største skatten vi har gitt videre er det personlige forholdet til Jesus, Frelseren.

Det er fortsatt behov for misjonærer. De som reiser ut har tatt et valg.

Men hva gjør vi med fremmede som kommer til oss? Misjonsarven er fremdeles en del av landet vårt. Bærer vi den videre? Muligheten til å dele den med folk fra hele verden ligger plutselig snublende nær oss. Hva velger vi? Deler vi med nasjonene som bor hos oss?

Jeg blir glad når jeg leser Salomos bønn. I generasjonene før Salomo har vi lest om israelsfolket og deres Gud. Gud sa til Abraham at i ham skulle alle jordens folk velsignes, men hittil har vi sett mest om Israel og hvordan Gud velsigner dem.

Salomo er vis. Han forstår at Gud ikke blir mindre om han deles med andre.

1 Kong 8, 41-43