Det store vendepunktet

Dette er en lovsang som hviler i urokkelig tillit til at Guds løfter til sitt folk står fast, selv når det ser som mørkest ut. «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.»

Historien kjenner mange eksempler på at konger får navn som skal beskrive deres egenskaper. Jesaja profeterer om en frelseskonge som skal realisere Guds underfulle gjerninger; folkets frelse er en del av hans råd. Han skal regjere med guddommelig makt og myndighet ? for alltid. Og denne allmektige kongen er ingen tyrann, han er far, han er nåde, og han kommer med fred. Dette er det store vendepunktet i historien.

Syv hundre år før Jesus ble født tenner Jesaja håpets flamme i sitt folk, om frelsens dag. I hundrevis av år ventet det underlige israelsfolket på frelserkongen. Hvordan er det mulig at håpet kan overleve så lenge og i så mange situasjoner der alt håp syntes ute? Det må være fordi Gud selv tente flammen. Men da løftet ble innfridd og håpet født inn i vår verden, var det ikke så greit likevel. Kongen kom som et lite barn, makt syntes å være byttet ut med avmakt og fred med krig. Og ikke minst var løftet utvidet til å gjelde alle jordens folk, alle mennesker, jøde som greker ? og nordmenn.

Derfor gjelder løftet også oss, om frelse, om lys i mørket, om en Gud som er over alt og alle samtidig som han er vår far, midt iblant oss. Det gir håp for det nye året vi har gått inn i. Gud er til stede. Jesus er her. Den veldige Gud, barnet, sønnen. Gitt israelsfolket som et løfte for nesten tre tusen år siden. Gitt oss i dag. Det store vendepunktet er nå.

Fred og godt nytt år!