Øyne kan lyse av glede. De kan lyse av kjærlighet og ømhet. De kan lyse av stolthet, av lidenskap. Men de kan også lyse av forakt, fortvilelse eller hat. Kirkens øyne har opp igjennom historien lyst av alt dette. Og skapt glede og begeistring, men også frykt, skyldfølelse og sinne.
Lysende øyne skaper glade sinn.
Paulus skriver om Guds godhet som driver oss til omvendelse. Guds uimotståelige godhet - tenk om det var den kirken alltid lyste av i møte med mennesker? Den uimotståelige godheten - ikke klam eller krevende. Ikke kjedelig. Men bekreftende og utfordrende på samme tid. En godhet som gjør at vi føler oss sett og tatt på alvor. En godhet som oppmuntrer oss til oppgjør og nyorientering. En godhet som gir oss lyst til å kaste oss litt utpå; ta noen sjanser. En godhet som slukker vår tørst etter trygghet, håp og livsmening, men bevarer vår tørst på livet. - Har du erfart den godheten?
Akkurat nå føler jeg at jeg ofte gjentar meg selv. At jeg stadig møter mine egne tanker og ord igjen, muligens i litt ny drakt. Kanskje er det et problem. Kjepphester og mangel på fornyelse. Eller kanskje ikke? Når man jobber med noe så stort, tidløst, eksistensielt og personlig som tro, så TTT: ting tar tid. Nye erkjennelser, erfaringer og ord kommer ikke på bestilling eller i fast tempo. Vår vandring går sjelden rett opp og frem - i beste fall i spiral. Og noen ord, ønsker, bilder, tekster vender vi alltid tilbake til. For meg er det sånn med tanken om kirken fylt av lysende øyne og glade sinn, preget av Guds uimotståelige godhet. Med evne til å leve og formidle det gode budskap som gir marg i ben, kraft og smak og næring til livet. God appetitt!
Ordspr 15,30
Sunniva Gylver er studentprest i Oslo, for tiden i fødselspermisjon.