Verdens sentrum

Verdens sentrum må man selv ha med. Det handler om å hvile i seg selv. Ikke jage rundt etter andres målestokk eller andres bekreftelse. Ikke klamre oss til en snever livstolkning, som har detaljerte svar på alt og gjør livet trangt eller firkantet. Ha et tyngdepunkt i oss selv, som gir oss mot til en åpenhet overfor omgivelsene.
Ha verdens sentrum med seg og i seg, er ikke nødvendigvis det samme som å være verdens sentrum. Noe av det å modnes, handler nettopp om å ikke være vårt eget sentrum på en måte som gjør oss negativt selvopptatte og blinde for andres ønsker og behov. Men modning innebærer også å kunne sette grenser for andre og være tydelige på hva vi selv ønsker og trenger. Da trenger vi ikke å være verdens sentrum - men å ha verdens sentrum i oss og med oss. Være forankret i noen eller noe som gjør at vi har en god plattform for livene våre. En forankring som lar oss være både store og små på en gang; som gjør oss trygge nok til både å hvile i oss selv og åpne opp for andre.
Den tryggheten er vanskelig. Den kommer når vi opplever oss sett av gode, bekreftende blikk. Det er et paradoks: Vi avhenger av andre for å kunne lære å hvile i oss selv.
Velsignelsen er et av mine hvilesteder. Jeg hviler i eldgamle, rare, store, ord, som har lydt over alle slags mennesker og situasjoner: Herren velsigne - bevare - la sitt ansikt lyse over oss - være nådig - løfte sitt åsyn på oss - gi oss fred. Ord som minner meg om at jeg lever i et elsket blikk, fra den Gud som holder hele universet i sine hender og vil meg bare godt. Ord som peker tilbake på et verdens sentrum som gjør livet større, tryggere, mer åpent og utfordrende.
Bli velsignet, bevart, belyst, sett, benådiget, gitt fred - av den Gud som er verdens sentrum og er i oss. Det holder. I massevis.

4 Mos 6,22-27