Hvem trodde det budskap vi hørte?

Ringeaktet og foraktet, en som folk ikke ville være sammen med, ja de ville ikke engang se på ham, står det. En smertenes mann var han, som var vel kjent med sykdom, men selv det gav ham ingen respekt eller medynk, han ble simpelthen ikke regnet for noe.
Slik var profetien fra vel 2500 år tilbake. Leser en bare denne første delen i kapittel 53, er det lett å gå videre ut i hverdagen uten å bry seg mer om det. Det er slik mange forholder seg til Jesus i dag. Man kjenner til ham og hva han gjorde, og tror på ham som en historisk person ? og det er det. Hvem han egentlig var og hvorfor han led og døde, har ikke noe med meg å gjøre.
Det er først når det går opp for oss at det er våre sykdommer han var vel kjent med, og at det er våre smerter han bar og som gjorde ham så lite attraktiv, at han blir noe mer enn en person vi kan være likeglade med. Når vi opplever at han ble såret for vår synd og knust på et kors for at vi skulle ha fred, blir han den mest uunnværlige i våre liv.
Det er når jeg møter Jesus slik at jeg får et sant bilde av meg selv. Jeg må erkjenne i dypet av mitt hjerte at det gode som jeg vil gjøre, det gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Jeg ser meg selv som det selvopptatte menneske jeg er, som bare ikke makter å sette andre først, selv om jeg aldri så gjerne vil. Det viktigste for meg da er å ta imot troen på Jesus ? å få fred.

Jes 53,1-3