Det burde gutten ha sluppet

Det jeg ikke visste, var at sønnen min satt i rommet tvers over gangen. Han var vel omtrent åtte år gammel. Dørene stod på gløtt, han hørte det meste, kjente også ham jeg beklaget meg over, og ikke før hadde jeg lagt på røret, så stod han i døråpningen hos meg og sa: ? Du må ikke tro det er noe morsomt å høre på når du snakker stygt om andre!
Den satt. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Men jeg vet hva jeg tenkte: Ikke bare hadde jeg sagt noe ufordelaktig om en annen (ja, sånn forskjønner vi som regel denne synden), jeg hadde også påført sønnen min smerte. Jeg hadde skadet hans indre bilde av en mann han kjente, og bidratt til å skape en begynnende avstand mellom dem. Det burde gutten ha sluppet.
«Den som farer med sladder, skiller venn fra venn,» heter det i Salomos Ordspråk. Så sant, så sant. For hvem kan verge seg mot dårlige rykter, og hvem trenger å høre dem, om de skulle være aldri så sanne? De bygger inn en skepsis mot mennesker vi ellers kunne møtt med åpent sinn. De setter skiller som ikke trengte å være der.
Ja, selv når man med rette føler seg forurettet, kan mye være vunnet ved å vokte sin munn. Må man lette trykket, bør det skje i sjelesorgens lukkede rom. I andre sammenhenger er det bedre å tie, unnskylde og tale vel. Det er slik som kan styrke og redde relasjoner. «Den som dekker over skyld, legger vinn på vennskap.»

Ordspråkene 17,9