I etterkant skjer det noe som minner om forrige jul. Det kommer julekort fra en ulykkelig mann, et kort som forteller om skam, dyp fortvilelse og lengtende tro. «Jeg kan jo ikke gå i kirken jeg som er slik!»
En tid etter dør han plutselig. I samtale med hasn kone i forkant av begravelsen, viser hun meg hans slitte salmebok. Hun slår opp på nr. 251. Jeg leser:
«Aldri er jeg uten våde, aldri dog foruten nåde, alltid har jeg sukk og ve, alltid kan jeg Jesus se.»
Og jeg ser noe emr. Med rød og blå blyant har han streket under hvert eneste ord og satt ramme rundt verset. Om og om igjen har han klamret seg til disse linjene.
Og det slo ned i meg: Hva annet har jeg å gripe tak i en nettopp dette?
I dagens tekstavsnitt hører vi om en som klamrer seg til Jesu ord. Han ber for sin syke tjener. Han kommer utenfra og vet neppe så mye om troens labyrinter.
Men hans lille tro binder seg til en stor Gud.
Herre. Si bare ett ord!
Det var nok. Og det er nok. For i Jesus-tro er det frelseskraft!
Han bærer meg som er svak i troen og ikke kan unnvære ham, han bærer meg inn for Guds ansikt. «Ofte full av stor uro, alltid full av Jesu tro», synger Kingo i samme salmen.
Tro er noe mer enn meninger. Det er tilflukt til Jesus. Hele tiden. Hele veien.
For oss og for alle vi vil nå med budskapet. Det gir visjoner. I møte med den ene, ser Jesus det tydeligere enn oss:
«Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords i Guds rike.»
Matt.8,8 og 11
" Kristent arbeid blant barn
" Folket i Lesotho