Å ta det mest dyrebare fra et menneske er en effektiv form for undertrykking. Et av de mørkeste kapitler i spansk historie kommer endelig til rettssalen.

Den rasistiske fremstillingen av minoriteter finner man over hele verden opp gjennom historien.I norsk historie har det kanskje gått aller lengst i dekningen av taterne.

National Geographics oppgjør med egen fortid reiser spørsmålet: Hva med vår egen historie?

Wigdis Larsen-Ross

Jeg pleier å si "takk Gud for Vibeke Løkkeberg" som satt fokus på Norsk misjon blant hjemløse og Svanviken arbeidskoloni med sin film Tatere (1973). Filmen skapte stor oppsikt og politisk debatt, og saken endte til slutt i Stortinget.

Spørsmåla som dukkar opp i den offentlege debatten om tigging i dag, er ikkje nye. Fattigdom og tigging har vore forbunde med fare og mistru i all tid, meiner historikar.

Forsoning med taterne kan ikke vedtas. Myndighetene må erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre, må vurdere om tiltakene er tilstrekkelige.

Hele komplekset med kollektiv unnskyldning til taterne er blitt betent og komplisert på grunn av det ulykksalige vedtaket på Kirkemøtet i 1998.

Det er absolutt sider ved norsk taterpolitikk og ved ­Misjonens arbeid som en i dag finner kritikkverdig, og ingen er tjent med at det bortforklares. Men vi må unngå en svart-hvitt framstilling.