Når vi er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?
Skal vi tro meningsmålingene, får Indias hindunasjonalistiske regjering en ny femårs periode. Det er dårlig nytt for landets sekulære krefter og religiøse minoriteter.
Helen Berhane var en av en av dem som opplevde dette. Arrestert, dømt og fengslet fordi hun ikke kunne la være å vitne og synge om Ham som hadde frelst henne og som hun elsket; Jesus. Hun fortsatte å synge og vitne i den overfylte skipskontaineren, til oppmuntring og trøst for de andre fangene. Derfor ble hun nesten torturert til døde, ødelagt på kroppen, men styrket i ånden.
De siste tiårene har den hindufundamentalistiske bevegelsen i India vokst seg stor og mektig. Hindutva-ideologien har fått gjennomslag, den har fått økende politisk makt, og den er blitt svært radikal. Den har ett hovedmål: India skal være en hindustat med én religion – hinduismen. Ordene India og hinduisme har samme språklige rot, og derfor er en bare en ekte inder om en også er hindu, mener hindutvatilhengerne. En radikal stemme har uttalt at målet er at det ikke skal være noen kristne i India i 2020.
India er et stabilt demokrati, og som sådan et overraskende unntak blant tidligere kolonier. Men økende nasjonalisme og angrep på minoriteter legger en demper på 70-års jubileet.