Virkelighetsfjernsyn

Serier som utforsker friksjonen mellom kriminalitet og familieliv har vært blant dette årtusenets mest signifikante kulturuttrykk. Nyansert skildrede forbrytere og deres moralske kvaler er hoved­essensen i banebrytende massefenomener som Sopranos, The Wire og Breaking Bad, alle med velvoksne menn i hovedrollene.

Det ondes problem

I Sopranos brettet hovedpersonen, både familiemann og makt- og pengehungrig mafiaboss ut om umuligheten av å forene sine to verdener til en psykiater. Samtidig handlet serien om et USA i endring, om en gyllen vekst­periode som viker plass for nedgangstider og polarisering. Det samfunnsbeskrivende blikket er også sterkt til stede i The Wire, om narkotikahandlere i Baltimore. Mens Breaking Badlar oss møte en middelklassemann og fysikklærer som blir amfetamin­produsent – etter hvert helt på toppen av næringskjeden – for å forsørge familien, i fall han skulle dø av sin alvorlige kreftdiagnose.

Rollefigurene var betydelig mer komplekse enn man forbandt med TV-underholdning, serieformatet ble utnyttet til å la oss bli svært godt kjent med dem, gjennom plott som løp over tiår. Fordums såpeoperaer og detektimer syntes plutselig banale og dumme.

Nå, over tjue år etter premieren på Sopranos, kan det virke som undersøkelsen av det nevnte­ rommet mellom forbryter- og ­familieliv er ferdigstilt. Og med avslutningen av alle­stedsnærværende Game of Thrones (GoT) er ­kvalitetsserie-stafettpinnen overlatt serier som baserer seg på ­virkelige personer og hendelser.

LES MER: Brannen i Notre Dame blir TV-serie

Metoo

Skaperne av flere av årets beste serier har tatt utgangspunkt i vidt forskjellige historier: Karrieren til Roger Ailes, den vellystige kynikeren som bygget opp Fox News i The Loudest Voice (HBO Nordic). Konsekvensene av å ikke bli trodd etter en voldtekt og den nitide jakten etter en gjerningsmann i Unbelievable (Netflix). Trekantdrama og spektakulær fengselsflukt i Escape at Dannemora (HBO Nordic). Tilblivelse av musikaler og koreografi i biografiske Fosse/Verdon (HBO Nordic). Metoo-kampanjen spøker i for- og bakgrunnen i samtlige.

Fornektende

Makt og misbruk var også tema i dramaet The Act (HBO Nordic), der en mor hevder overfor omverdenen at datteren er alvorlig syk og lar henne gjennomgå ydmykende forferdeligheter. Kraften i det effektive og gufne og rosafargede dramaet lå i hvor tett på virkelige hendelser serieskaperne hadde lagt seg.

Chernobyl (HBO Nordic) – årets mest omtalte internasjonale serie ved siden av GoT – handlet like mye om et tungrodd og fornektende Sovjet-system som stråling og katastrofe. Skrekkfilmens og thrillerens virkemidler var flittig tatt i bruk for å skildre­ ringvirkningene av reaktorulykken i 1986, resultatet ble både med­rivende og tankevekkende. Skaperne var åpne med de mange frihetene de hadde tatt seg, men seriens suksess skyldes like fullt den hardtslående bearbeidelsen av en hendelse som fremdeles preger Europa og Norge.

Reality?

Betegnende for denne virkelighetstendensen er at selv videre­føringen av en fordums ungdomssåpe tok utgangspunkt i originalens skuespillere snarere enn rollene de gestaltet. BH 9021010 (TV2 Sumo) var en pseudodokumentar om en eventuell ny sesong av Beverly Hills, der rolleinnehaverne lekte seg uforpliktende med figurene som gjorde dem kjente. Sluttproduktet er en besnærende legering av reality og parodi og samtidig en fullverdig såpeopera,­ befolket av fallerte, selvironiske 1990-tallsstjerner.

På Netflix viste tredje sesong av The Crown at det fremdeles er krutt i innblikket i nyere britisk historie, når det serveres gjennom et kongelig prisme.

Tabloid utagering

Årets suverene norske snakkis ble ikke den kostbare tradisjons-krimmen i Wisting (Viaplay), de tidsreisende innvandrerne i ­Beforeigners (HBO Nordic) eller tvillingtrøbbelet i Twin (NRK). Nei, det var Exit, basert på livene til fire høyst reelle forretningsmenn, som fikk nett­avisene og lunsjsamtalene til å boble. Det var neppe på grunn av handlingen: Her var forutsigbare historielinjer om mafiagjeld og sidesprang, grepene er tabloide og forenklede. Forteller­teknikken er imidlertid effektiv for det egentlige prosjektet: Vise frem personer med uhørte meninger og livsførsler; en (ofte kriminell) utagering i kontrast med det borgerlige familielivet de tilsynelatende lever. Slik forener Exit 2019s virkelighetstendens med nettopp seriene som har definert de to siste tiårene.

Vrengebilde

Hva er det i vår tid som skaper begjæret etter «virkelighet» i fiksjonen? Kanskje kan man si at tendensen er et vrengebilde av ­nyhetshverdagen, der «fake news» og «post-truth» blir stadig viktigere begreper. Når vitenskapelige kjensgjerninger får konkurranse av overbevisninger og følelser, gjør fiksjonen det omvendte: Den gjør krav, med glimt i øyet eller ei, på rotfeste i virkeligheten. Den, virkeligheten altså, vil neppe slutte å fascinere oss med det første.

Einar Aarvig

kultur@vl.no