Vil ikke holde på mørket

– På bunnen av denne pølen av elendighet har jeg fått et glimt av noe annet, som også er meg, som er noe hellig, sier Ericson.

Mens hun sitter i en stol på kontoret der hun tar imot mennesker til samtaler, trør hun med føttene på gulvet.

– Akkurat nå får jeg en følelse av at det er blitt noe jeg kan stå og hvile på, som om det er en grunn under meg som gjør at jeg har holdt ut alt det andre, sier hun.

Et lys

Ericson er 67 år og utdannet både prest og sykepleier. Hun har skrevet boken For vår skyld. Et rop til kirken. Der forteller hun sin historie og formidler et sterkt ønske om en kirke som kan være til «sann hjelp».

Hun erkjenner at historien hennes ikke bare er lett å forholde­ seg til. I voksen alder begynte hun å få angstanfall. Etter hvert, gjennom terapi, har hun blitt mer og mer sikker på at hun som barn ble utsatt for seksuelle overgrep. Lenge klarte hun ikke å huske noe. Hun hadde bare fornemmelser, og reagerte negativt på personen hun mener det gjaldt.

Da angstanfallene begynte å komme i slutten av 20-årene, hadde hun ikke klare tanker om Gud eller tro. Det kom sterkere etter hvert som hun jobbet med historien sin. Hun fornemmer at Gud har vært der sammen med henne hele veien, som et lys som har gjort at mørket aldri har fått ta hele plassen.

– Alt det andre som skjedde med meg, er på en måte ikke meg. Dette er mitt innerste vesen, dette som jeg står fast på, som er inni meg, og som jeg over mange år kjente var et lys, som jeg etter hvert forbandt med Jesus og Gud. Hvis jeg ikke visste at det er dette som er meg, vet jeg nesten ikke om jeg hadde holdt ut.

Til tider har hun hatt følelsen av at det er noe fundamentalt galt med henne. Som barn kunne hun reagere med å oppføre seg dårlig.

– Jeg var full av mistillit, både til meg selv og andre. Jeg hadde ikke tillit til noe. Jeg hadde ikke tillit til at noen kunne være glad i meg. Det er å være syndig. Det er å ikke verdsette seg selv. Dermed verdsetter man heller ikke andre.

Slippe en byrde

Hun har fundert på hvor hun skal plassere skyld, og om hun kan tilgi. Til slutt kom hun til at det viktigste ikke var å fordele skyld. Hun tenkte at hovedpersonen og ­andre hun anklaget for å ha sviktet da hun var barn, manglet innsikt i eget sinn og egne handlinger. «De var avmektige i møte med mørket i seg», skriver hun.

I boken skriver Ericson at «Jesu viktigste budskap fra Gud er dette:­ Døm ikke om skyld. Ikke deg selv, ikke en annen, ikke Gud. For med din dom følger også hatet, forakten og fordømmelsen. Og du skal vite at idet du dømmer en annen, dømmer du deg selv. For vi er alle ett. Men vit også at idet du gir fra deg den retten du mener du har til å dømme, gir du fra deg din tyngste byrde. Da vil noe slippe taket».

I boken har Ericson skrevet to forslag til liturgier. Den ene handler nettopp om å gi fra seg retten til å dømme. Den andre liturgien er en alternativ dåpsliturgi. Selv om Ericson er ordinert prest, klarer hun ikke forrette dåp.

Hun synes ordene i dåpsritualet vekker for mye tankene om å være syndig og skyldig, og synes kirken heller skulle understreke at lyset og det gode er menneskets sanne vesen, ikke ondskapen og skylden som også er en del av menneskelivet.

I bokens prolog skriver hun: «Jeg vet nå at mørket i mitt eget liv dypest sett ikke skyldes den urett andre begikk mot meg. Det skyldes først og fremst trangen til å holde fast på – og hevne – andres urett. Som om mørket ­virkelig skulle finnes».

Skille skam og skyld

Merete Thomassen er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og har tidligere vært ansatt ved Kirkelig ressurssenter mot vold og overgrep. Hun mener kirken har mye å lære når det gjelder å snakke om synd og skyld på en relevant måte, men tror ikke hovedproblemet er dåpsliturgien eller ­læren om arvesynd.

– Mange overgrepsutsatte sliter med skyld og skam-problematikken. Jeg tror ikke en hjelper så mange ved å unnlate å si at mennesker er syndige, men heller ved å gi hjelp til å skille mellom skyld og skam, sier Thomassen.

– Hvilken betydning kan det ha å ha en tro hvis noen mener seg utsatt for overgrep?

– Tro kan også være en kompliserende faktor. For noen kan troen være med på å holde dem fast i en overgrepssituasjon eller skape en forestilling om at Gud ville det. Men for noen er troen det som bærer dem gjennom. Derfor er det viktig å ha kompe­tanse på teologi og overgrepsproblematikk, sier Thomassen.

Egne messer

Aud Sunde Smemo­ er sokneprest i Kristiansand domkirke, der det i tre år har vært en månedlig gudstjeneste med vold og seksuelle overgrep som tema. Under Kirke­møtet nylig etterlyste Smemo i generaldebatten at det regionale arbeidet følger opp at det faktisk er et punkt i visjonsdokumentet at Den norske kirke skal ha større oppmerksomhet på vold og seksuelle overgrep.

– Terskelen for å komme på en slik gudstjeneste er ganske høy, og det kommer ikke mange. Flere sier at det gjør godt bare å vite at disse messene finnes. Ved å ha noe som heter «gudstjeneste med fokus på vold og seksuelle overgrep», bryter vi tausheten.

Smemo mener at mange menneskers smertefulle erfaringer med vold og seksuelle overgrep ikke har hatt noe navn i kirkerommet. Mange strever med spørsmål om skyld og verdighet.

– I kirka blir den følelsen ikke mindre. Disse messene er med på å løfte krenkelseserfaringene inn i et kirkerom og understreke at Gud og det kristne fellesskapet rommer dem, sier hun.