Vil ha større frihet for menigheter

– Sånn som det ser ut nå tror jeg ikke det kommer flere valgmenigheter i Den norske kirke, sier Vidar Mæland Bakke, prest i Bymenigheten i Sandnes.

Denne helgen markerer menigheten sitt 20-årsjubileum. En stor del av menighetens historie er dens status som Norges eneste valgmenighet, det vil si en menighet hvor man selv kan velge å bli medlem, uavhengig bosted. I Den norske kirke er det vanlig at medlemmer tilhører menigheten der man bor.

Bymenighetens historie startet i 1996 da fem ektepar fikk mandat fra Gand menighetsråd til å starte opp et alternativt fellesskap for å inkludere flere i bydelen Ganddal i Sandnes. Med sin frie gudstjenesteform og vekt på husfellesskap, skilte de seg kraftig ut fra de tradisjonelle menighetene i den daværende statskirken. De hadde likevel et ønske om å være en del av Den norske kirke.

I årevis var imidlertid deres formelle status uklar, inntil Kirkerådet i 2006 bestemte seg for å etablere valgmenigheter som en prøveordning. Bymenigheten ble da innlemmet i ordningen, underlagt Stavanger-biskopens tilsyn.

Samarbeid på tvers

– Man trenger ikke å danne egne trossamfunn selv om vi innad i folkekirken tenker litt annerledes. For meg handler valgmenigheter om en drøm om at vi fortsatt kan være sammen, selv om vi har ulike arbeidslag, sier Bakke.

– Hvilke fordeler er det ved å være valgmenighet?

– Det er ryddig og forutsigbart å være i en kirkelig struktur. Samtidig har en vanlig soknemenighet svært mange oppgaver å ivareta. Med et smalere mandat har en valgmenighet anledning til å jobbe mer spisset med disippelgjørende virksomhet, samtidig som den også kan arbeide misjonalt overfor grupper av mennesker som ikke fanges opp av den tradisjonelle soknestrukturen, sier han.

Må finansiere driften

Men ordningen har også sine baksider, og noen av dem kan være en årsak til at det i dag kun eksisterer én valgmenighet i Norge, tror Bakke. For eksempel finansierer valgmenigheter i all hovedsak sin egen drift ved hjelp av givertjeneste.

Bakke mener menighetsliknende fellesskap tilknyttet for eksempel Normisjon kan være en naturlig målgruppe for valgmenighetsordningen. Disse har fra før sterke bånd til Den norske kirke.

– Men blant dem er det en skepsis til at en biskop som de kanskje er uenig med skal føre tilsyn med dem. Selv ser jeg pragmatisk på det, og mener det er sunt for oss som menighet å ha noen som ser til oss og gir oss råd. Samtidig har vi en viss frihet innenfor rammen som er gitt oss til å jobbe selvstendig.

Også for migrantmenigheter kan valgmenighetsordningen være interessant, mener han.

– I praksis fungerer mange av dem som valgmenigheter inn mot innvandrergrupper, men mange mangler en formell tilknytning til et større kirkesamfunn. En formalisert tilknytning til Den norske kirke kan bidra til større integrering og gjensidig anerkjennelse.

Større fleksibilitet

Til nå har valgmenigheten kun vært en prøveordning, men under Kirkemøtet i januar ble det vedtatt at ordningen blir permanent med ny kirkeordning. Bakke er glad for vedtaket. Samtidig mener han ordningen i dag er for rigid til at den er interessant for flere.

– Vi trenger en større fleksibilitet i ordningen som gjør at Den norske kirke i større grad inkluderer disse alternative menighetene. For eksempel må man ta bort usikkerheten om hvorvidt man til en viss grad kan beholde en selvstendig form og profil.

LES MER om valgmenigheter:

[ Hvorfor dannes ikke flere valgmenigheter? ]

[ Bispedømmerådsleder reagerer på splittet kirke ]

[ – Valgmenigheter fører til splittelse ]