– Vi vil arbeide for lokalkirkens beste

– På Nominasjonskomiteens lister er det mennesker som har erfaring med og vil arbeide for lokalkirkens beste, de er ikke forpliktet på et generelt program. De ønsker å være tillitspersoner, ikke folk som representerer lister, sier Erling Birkedal, som står øverst på Nominasjonskomiteens liste i Borg bispedømme, og som er medlem av den nasjonale styringsgruppa for nominasjonskomiteene.

Birkedal er født og oppvokst i Gjerstad kommune og har bakgrunn fra en rekke kirkelige organisasjoner. Blant annet har han jobbet i IKO - Kirkelig pedagogisk senter i 25 år. De siste ti årene har han vært ansatt på MF som forsker og prosjektleder. Birkedal har stått på liste for Nominasjonskomiteen i 10 år.

– Nominasjonslistens eksistens er festet ved kirkeordning, vedtatt av Kirkemøtet tidlig på 1980-tallet. Jeg opplever at jeg har et sterkt mandat fra menighetene. De har foreslått meg i mitt område. Jeg ser på meg selv som en tillitsvalgt på vegne av den lokale menigheten, sier Birkedal.

LES MER: 5. mai gikk fristen ut for å kunngjøre valglister til høstens kirkevalg. Hvordan valget fungerer i praksis er derimot ikke like lett å forstå. Vårt Land har derfor laget en guide.

Mangfoldig liste

Utvelgelsesprosessen til Nominasjonskomiteens lister starter ved at menighetene og ungdomsrådet i bispedømmet blir bedt om å komme med forslag. Dette sendes til Nominasjonskomiteen, som består av representanter fra alle prostiene i bispedømmet. Disse kan også foreslå kandidater fra sine respektive områder.

– Når de har fått kortene på bordet blir det så diskusjoner om mangfold, både i geografi, alder, kjønn og ulike oppfatninger og erfaringer. Det er riktig å si at det en mangfoldig liste, sier han.

Ikke alle mener at ordningen med nominasjonskomitelister er optimal, blant annet ønsker Åpen Folkekirke (ÅF) å avskaffe ordningen.

– Hvorfor trenger man Nominasjonslista nå som man har Bønnelista og ÅF?

– Det er mandatet fra menighetene. Det handler også om forholdet mellom den lokale og nasjonale kirken. De andre listene gjelder bare på bispedømmenivå, altså nasjonalt nivå. Ser du på Den norske kirke som organisasjon er det merkelig ikke å forholde seg til det lokale nivået i organisasjonen, som vi kaller menigheter eller sokn, sier han.

Birkedal er bekymret for at Kirkemøtet kan miste nærheten til det lokale kirkelivet.

– Det vil være kritisk for hele den norske kirke dersom det utvikler seg to kulturer, en for lokalkirken og en for den nasjonale kirken som ikke er i god kontakt. Felles for alle på nominasjonslistene er at vi vil arbeide for lokalkirkens beste, sier han.

Viktig samspill

– Men kan ikke nettopp flere lister øke engasjementet omkring kirken på lokalt plan?

– Det er positivt med flere lister som tar opp viktige saker som engasjerer. Det skjedde for fire år siden. Jeg har mer problemer med å forstå det nå. Slik er det mer logisk at Bønnelista stiller til valg nå enn ÅF. Så langt jeg vet, ønsker de å reversere ekteskapssaken. Det er ingen på vår liste som ønsker å forandre dette den kommende perioden, som jeg vet.

Ifølge Birkedal bygger rådsstrukturen i kirken, også Kirkemøtet, på samspillet mellom «embete og råd», mellom prest, biskop og valgte lekfolk. Han påpeker at tre av ti i bispedømmerådet ikke er valgt.

– Dersom man skulle tenke konsekvent om partidannelse kunne alternativet være å fordele alle plasser i rådet, og også inndeling av komiteene i Kirkemøtet etter partier, slik vi kjenner det fra Stortinget. Problemet blir da at du tvinger de ansatte til å være en del av partier de ikke er valt inn på. Da mister de legitimiteten hos sin ansatt-gruppe. Dette har ikke ÅF eller Bønnelista reflektert rundt, så langt jeg har sett.

Et selvstendig organ

– Hva mener du er de viktigste sakene foran kirkevalget?

– Kirkeordningsspørsmålet: Hvordan kirken skal organiseres. Kjernepunktet er hvordan tilsetningsprosessene skal være for prestene. Det har allerede vært vedtatt tre ganger i kirkemøtene at man skal ha et felles arbeidsgiveransvar for prestene som arbeider i den lokale kirken. Nå er det slik at prestene som arbeider i menighetene ansettes av bispedømmet. Resten av de ansatte ansettes av de kirkelige fellesrådene.

Birkedal er for et selvstendig organ som skal ansette på vegne av sognet.

– Det kan være på prostenivå eller et utvidet kirkelig fellesråd. Det er ikke bare prester som skal utfylle hverandre – men de skal også fungere i samspill med diakon og andre medarbeidere. Da må ansettelsene gjøres nærmere en lokal virkelighet, samtidig som det kombineres med et reelt biskoppelig tilsyn.

Den andre saken han tror blir avgjørende er finansieringsspørsmålet.

– Vi venter på trossamfunnsloven som behandles i Stortinget og etter planen skal vedtas neste år. Det er lagt opp til en delt finansiering fra stat og kommune, men det blir nok ikke større offentlige bevilgninger på sikt. Derfor må vi tenke mer offensivt og ha flere ben å stå på: En frivillighet og en økonomi som medlemmer må bidra til.