Venter på ny familie

Syv sykler står utenfor inngangen på Kirkenær barnevern- og omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere. Inne i stuen ligger tre gutter på ti og tolv år henslengt i sofaen og ser på NRK super. De har vært her i fire og fem måneder og kan ikke så mye norsk ennå, men barne-TV fenger likevel.

Barna her har hver sin flukthistorie. Noen har verre historier enn andre.

– Alle her har opplevd ting vi andre ikke kan forestille oss. De er barn og har måttet flykte uten foreldrene sine. Noen er sendt av sted, andre har mistet foreldrene på veien, sier Frank Nerheim, institusjonens daglige leder.

LES OGSÅ: Alene og ensomme

Fengsle

En tiåring, som nå bor på mottaket, ble fengslet av myndighetene i Libanon eller Syria på sin fluktreise.

– Vi vet ikke akkurat hva han har opplevd i fengslet, men å sitte innesperret sammen med voksne fanger har ikke vært noen god opplevelse. Da han kom hit var han redd alle voksne og vi brukte uker på å få ham til å føle seg trygg, forteller Nerheim.

Barna på Kirkenær venter på å få fosterfamilie og en ny fremtid. I mellomtiden får de lov til å være det man egentlig skal være når man er mellom fire og 12 år – barn.

LES OGSÅ: Ny bølge av enslige asylbarn

Tre-fire år

Så langt i år har nesten 214 barn under 15 år kommet alene til Norge som flyktninger. I samme periode i fjor hadde det kommet 75.

På Kirkenær omsorgssenter har det bodd enslige asylbarn helt ned i tre-fireårsalderen.

– De har gjerne blitt sendt av gårde med noen voksne som ikke er foreldrene deres, eller de har reist sammen med søsken, forteller Nerheim.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sove lenge

Klokka er over halv elleve og de voksne tar en vekkerunde til. 20 minutter senere kommer Yahya (12) inn i stua og setter seg demonstrativt ned i en stol ved TV.

– Dere vekket meg så tidlig. Jeg sa jeg ville sove lenge, sier hun trøtt.

På soveromsdøra under Barbie-klistremerkene henger et A4-ark hvor det står:

«HUSK OG IKKE VEKKE MEG FØR KLOKKEN ER ETT».

Yahya har bodd på Kirkenær omsorgssenter i to år, sammen med storesøsteren, begge har flyktet fra Sudan. Nå er hun tolv og skal begynne i sjette klasse til høsten. Hun vil helst ikke snakke om fortiden og flukten. Hun vil heller fortelle om sommerferien hun nettopp har vært på i Sverige.

– Vi var i et stort badeland og jeg tok alle vannskliene. Den skumleste tok jeg syv ganger, sier Yahya stolt.

Hun liker å spille fotball og håndball, har mange venner og vil helst ha taco til middag. Men aller mest ønsker hun seg en ny familie.

– Jeg vil ikke bo på barnehjem. De har sagt at vi skal få familie, men det skjer ingen ting, sier hun.

LES OGSÅ: Barneorganisasjon anmelder politiet

14 måneder

I 2015 har ti enslige asylbarn fått fosterhjem. 12 har fått opphold og lovnad om fosterfamilie. De venter.

Anne Karin Mullally, seksjonssjef i Barne- ungdoms- og familieetaten, tror dessverre ventetiden for asylbarn som skal i fosterhjem vil gå opp, fordi antallet barn som kommer øker.

– Det er sannsynlig, men vi gjør det vi kan for å unngå lang ventetid, sier Mullally.

Så langt har gjennomsnittlig ventetid på fosterhjem vært 7,5 måneder. Fem måneder på det minste og 14 måneder på det meste.

– Det er vanskelig å skaffe fosterhjem generelt og enda vanskeligere til spesielle grupper, som for eksempel enslige, mindreårige asylsøkere, sier Mullally.

Om et barn skal få fosterhjem eller bo i bofellesskap, vurderes ut i fra saken og situasjonen til hvert enkelt barn. Men barn under 12 år får som regel en fosterfamilie.

LES OGSÅ: Utsending av mindreårige til Afghanistan i gang igjen

Institusjonsliv

Kristin Steen har jobbet på omsorgssenteret på Kirkenær i mange år, og sier det er ganske vanlig at barna etter en stund blir lei av institusjonslivet.

– De vet at de venter på en familie. Og ett år eller to føles lenge, sier Steen.

Noen snakker ikke om savnet av foreldre. Andre sier tydelig i fra at de lengter etter å ha foreldre. Steen husker særlig en gutt som spurte henne: «Når jeg får en fosterfamilie, kan jeg kalle dem mamma og pappa da?».

– De fleste savner å ha en familie som er sin, sier Steen.

Ofte har foreldrene solgt huset eller andre eiendeler for å få råd til å sende barnet avsted. Oppdraget er å få et nytt liv.

– For et barn på ti år kan et slikt ansvar være tungt å bære, de er bare barn, sier Steen.

Når barna kommer til Kirkenær tar det gjerne litt tid før de våger å stole på voksne. Men barna er veldig ulike. Noen kan ikke komme langt nok inn i armkroken til de ansatte. Andre sier «ikke ta på meg», forteller Steen.

Men de fleste av barna klarer etter hvert å legge mye av det vonde i fortiden bak seg.

– Jeg har mange ganger blitt imponert over hvor sterke de er, sier Steen.

LES OGSÅ: Den første tvangsutsendte asylfamilien fikk nei

Familie på skift

På omsorgssenteret prøver de å lage en hverdag som er så nær en vanlig familie som mulig. De ansatte er med på foreldremøter på skolen og i barnehagen, stiller opp på dugnad og kommer for å heie når barna spiller fotballkamp.

Men helt som en vanlig familie blir det likevel ikke.

– Vi blir glade i dem og de i oss. Men det blir alltid litt annerledes når du skifter voksenpersoner tre ganger i døgnet, sier Kristin.

LES OGSÅ: Refser regjeringens asylbarnforskrift

Jukse

Allerede første uka barna er her, prøver mottaket å få dem inn i skolen eller barnehagen. Av de syv barna som nå bor på mottakets barneavdeling, er det bare Argani som ikke har begynt på skolen. Han kom før sommerferien.

Av og til blir han frustrert fordi han ikke får til å si det han vil. Men gjennom sommerferien har han snappet opp litt norsk innimellom lekingen.

I stua og på kjøkkenet står det lapper på alle møbler, på dører, bord og skap. Fra dag én prøver de ansatte å snakke mest mulig norsk med barna.

Kim Roger Olsen, en av de ansatte, spør om Argani og Husaini vil være med å jogge en tur. De skifter til shorts og løper bortover grusveien.

Husaini kommer først tilbake. Ti minutter etter kommer Argani og Olsen.

– Husaini juksa, sier Argani ivrig. Det ordet har han lært seg.

Han viser med hendene hvordan Husaini tok diagonalen i stedet for å løpe rundt.

– Så jeg vant, sier han med et stort smil.

LES OGSÅ: Alt for lite penger til de utsendte asylbarna

I mørke under dyna

Det er sommerferie, og det er lettere å holde ting på avstand. Barna kan sykle, hoppe på trampoline, spille spill og besøke venner. Men når nattlampen slukkes om kvelden hender det tankene kommer – om mamma og pappa, og hjemlandet, forteller Kristin Steen.

– Vi har alltid våken nattevakt. Det hender det felles noen tårer om kvelden. Da er det godt å ha en voksen som kan sitte på sengekanten, trøste og kanskje lese et eventyr, sier hun.