'Uvanlig regjeringsstrategi fra Venstre'

– Det er ikke direkte uvanlig med mindre partier som går inn i regjering, men som oftest gjør de dette for å gi regjeringskoalisjonen flertall, sier Knut Heidar, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Venstre kom så vidt over sperregrensen i årets Stortingsvalg. Nå har partiet vedtatt at de går inn i regjeringssamtaler med Høyre og FrP. Men dersom Venstre får plass ved kongens bord, vil det fortsatt ikke gi Erna Solberg flertall i Stortinget. Dermed vil regjeringen likevel måtte forhandle med Kristelig Folkeparti, eller med andre partier på Stortinget i alle politiske saker.

LES OGSÅ: KrF med kald skulder mot Høyres verdiflørt

– Ingen andre med samme strategi

Venstre er et betydelig mindre parti enn sine samarbeidspartnere, Høyre og Fremskrittspartiet. Mens Venstre har oppslutning på 4,4 prosent og 8 mandater i Stortinget, er de to andre partiene nesten ti ganger større.

– Jeg kommer ikke på noen andre partier som har gått inn i regjering med såpass lav oppslutning i Norge. Det nærmeste måtte i så fall vært SV, som hadde relativt lav oppslutning mot slutten av den rødgrønne regjeringen, sier Johannes Bergh, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

I Venstre har man derimot en klar ide om hva partiet kan få ut av regjeringsforhandlinger.

– Venstre har lavere oppslutning enn Høyre og Frp, men når vi går inn i regjeringsforhandlinger er det tre likeverdige parter som sitter ved bordet. Det skal dannes en ny regjering, vi skal ikke gå inn i en eksisterende regjering, sier Jan Christian Kolstø, pressesjef i Venstre.

Nestleder Ola Elvestuen bifaller:

– En regjering er et kollegium hvor partiene må finne fram til enighet, helt uavhengig av størrelsen på dem. Det blir i så fall en regjering som må forholde seg til Stortinget, og dras nærmere sentrum enn dagens regjering. Vi får større muligheter til å ta initiativ i politikken, og sette tempo selv, noe som gir større gjennomslag, sier Elvestuen til Vårt Land.

LES OGSÅ: Statsministeren demper forventningene til et nytt regjeringsprosjekt.

Flere statsråder enn stortingsrepresentanter

Venstre har dessuten vært i lignende situasjoner før. 2017-valget er ikke det dårligste valget Venstre har gått inn i regjering på.

Lars Sponheim brakte Venstre inn i regjering to ganger – i 1997 kom partiet over sperregrensa, og satt i sentrumsregjeringen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Statsminister Kjell Magne Bondevik disponerte imidlertid bare 25 prosent av stortingsrepresentantene, og måtte manøvrere i et krevende politisk landskap. Regjeringen falt i 2000 grunnet den såkalte gasskraftsaken.

Fra og med 2001 var Senterpartiet byttet ut med Høyre, og regjeringen var avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet. Samtidig hadde Venstre falt under sperregrensa, og hadde kun to stortingsrepresentanter. Til gjengjeld fikk Venstre tre statsråder i Bondeviks andre regjering – et særtilfelle i norsk historie. Venstre gikk også fram ved stortingsvalget i 2005, i motsetning til sine to regjeringspartnere.

Belgia og Nederland.

Heidar peker på at det finnes liknende konstellasjoner i andre land.

– I Nederland og Belgia er det svært vanlig med mindre partier i regjeringskoalisjonen, sier Heidar.

Bergh påpeker imidlertid at koalisjoner i disse landene gjerne går på tvers av de tradisjonelle ideologiske skillelinjene, framfor bare å bestå av partier til høyre eller venstre for sentrum.

I dag sitter det kristendemokratiske og liberale partier i både de nederlandske og belgiske regjeringene. Tidligere har også koalisjoner mellom sosialdemokrater og kristendemokrater eller liberalere vært vanlige.

I Danmark sitter Konservative Folkeparti i en mindretallsregjering med Venstre og Liberal Alliance, tross knappe 3,4 prosents oppslutning. Denne regjeringen er avhengig av støtte fra Dansk Folkeparti, som er større enn alle tre regjeringspartiene.

I Finland deltok dessuten Svenska Folkpartiet i regjeringen i nesten 50 år i strekk fram til 2015, tross at oppslutningen i perioder var så lav som 4,3 prosent.

LES OGSÅ: For Trine Skei Grande var det å frigjøre Venstre fra KrFs makt et av de tyngste argumentene for å gå i regjeringsforhandlinger med Høyre og Frp.

Fordeler og ulemper i regjering

Bergh ser både fordeler og ulemper med Venstres posisjon som et lite parti i regjeringen.

– De vil måtte komme til enighet både innad i regjeringen, og så med partiene på Stortinget. Fordelen med å være i regjering er at de kan få statsrådsposter, påvirke saksområder, og sette sitt preg på enkelte politikkområder mer enn utenfor regjeringen, og kan få et sakseierskap de ikke har hatt til nå. Samtidig må de inngå kompromisser, og ta ansvar for politikk som de ikke nødvendigvis er enige med. Venstre har jo de siste årene hatt et slags delansvar for politikken som har blitt ført, uten at det var særlig populært blant velgerne.