– Uvanlig å advare mot predikanter

– Det er klart at tenking om livets to utganger ikke står så sterkt i Den norske kirke i dag. Man forkynner heller om Guds kjærlighet, nåde og håp uten å true med helvete, sier Hallgeir Elstad, professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet ved Universitetet ved Oslo.

I juli sendte biskop Atle Sommerfeldt et brev til alle proster i Borg bispedømme der han advarte mot å bruke Alv Magnus, tidligere leder i Ungdom i Oppdrag, som forkynner. Foranledningen er en tale Magnus holdt på en felleskirkelig gudstjeneste i Råde i februar der han snakket om muligheten for fortapelse.

Til Vårt Land fortalte Sommerfeldt at problemet med talen ikke var læren om fortapelse i seg selv. Biskopen mener Magnus gikk for langt i å antyde at folk med bestemte meninger i samlivsetiske spørsmål vil gå fortapt dersom de ikke omvender seg.

– Når man har en offisiell linje med to syn i spørsmålet om likekjønnet vigsel må man respektere hverandre. Da kan man ikke mene at motparten vil kastes i «ildovnen», sier Elstad.

Han forklarer at læren om livets to utganger har vært vanlig forkynnelse, særlig i kirkens indremisjon, frem til Ole Hallesbys helvetespreken i 1953 utløste en stor helvetesdebatt. At forkynnelsen knytter fortapelse til diskusjonen om likekjønnet vigsel, der Den norske kirke har to syn, gjør det særlig problematisk, mener Elstad.

Han har ikke selv lest brevet der Sommerfeldt advarer mot Alv Magnus, og kjenner ikke til at dette er vanlig praksis.

LES MER: Biskopene tør ikke avlyse fortapelsen

'Innenfor'

– Jeg har aldri hørt at en biskop har gått ut og advart mot en bestemt predikant i sitt bispedømme, sier Kristin Norseth, førsteamanuensis i kirkehistorie ved MF Vitenskapelige Høyskole.

I vekkelsesbevegelser har man alltid vært opptatt av «å stille folk på valg», forteller Norseth. Hun mener at kløften mellom Den norske kirke og lavkirkelige vekkelsesbevegelser er større enn tidligere.

– Det er mulig å se biskopens brev som uttrykk for en økende splittelse mellom kretser av lekfolk og kirkelig hierarki, sier Norseth.

– Er det ikke en forskjell på å forkynne muligheten for fortapelse, og på å si hvem som går fortapt?

– Man må kunne forkynne livets to utganger og peke på konkret synd, men man må tenke gjennom måten man forkynner det på og ta pedagogiske hensyn.

Det prekenen må vurderes etter er Den norske kirkes bekjennelse og Bibelen, mener hun.

– Lærer Skriften og bekjennelsen om livets to utganger? Ja, det gjør de. Jeg vil anta at en del forkynner at livet har én utgang. Er det lov å forkynne dette, at alle er salige i sin tro? Det vil også rammes av bekjennelsen, mener Norseth.

– Er det problematisk at biskopen advarer mot Magnus på grunn av dette?

– Ja, han kan få nok å gjøre. Man kan jo observere mange avvik fra den evangelisk luthersk lære, både blant prester og lekfolk, ikke minst i det spørsmålet her, sier Norseth.

LES MER: Megakirkepastor Rob Bell ble stemplet som kjetter da han avviste ideen om helvetet

Polemikk. Selv om det er mindre av denne type forkynnelse i dag, er det fremdeles legitimt å tro på livets to utganger i Den norske kirke, mener Hallgeir Elstad.

– Men det kommer an på hvordan man legger det frem. Bruker du det for å dømme og sverte de du er uenig med, eller for å snakke om livets alvor? Å bruke dette som del av en polemikk og si at folk går fortapt på grunn av det de mener, det synes jeg er ganske primitivt, sier han.

I brevet til bispedømmet begrunner biskop Sommerfeldt advarselen med at forkynnelsen til Magnus faller utenfor luthersk antropologi og frelseslære.

– Slike merkelapper tjener til å definere hvem som er utenfor og inngår tydelig i en polemikk. Dersom du «dømmer meg til fortapelse» kan jeg si tilbake at «du står utenfor den lutherske bekjennelsen». Man var kanskje mer opptatt av slike konfesjonelle spørsmål før i tiden, og det har blitt brukt mest av konservative mot liberale, sier Elstad.