Utøya-erstatning føltes som blodpenger

– Pengene gir meg mulighet til å bygge opp og leve det livet som Behring Breivik ikke ønsket at jeg skulle få muligheten til å leve, forteller Tore Remi Christensen.

Han er en av dem som var på Utøya under terrorangrepet i 2011. Som alle andre overlevende fikk han automatisk 300. 000 kroner i økonomisk oppreisning fra staten. For mange ble pengene et vanskelig tema.

– Jeg kjente selv på følelsen av at dette var blodpenger som jeg ikke ønsket. Det var flaut å få penger for å ha overlevd.

LES MER: Fornyet «Ja, vi elsker» etter 22. juli

Blandede følelser rundt pengeerstatning

Christensen var ikke alene om å ha negative tanker knyttet til voldsoffererstatningen.

– Mange av ungdommene hadde blandede følelser rundt det å ta imot en økonomisk erstatning, forteller Lisa Govasli Nilsen, prosjektmedarbeider ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

Sammen med prosjektlederne Grete Dyb og Åse Langballe har hun skrevet den ferske rapporten om hvordan de overlevende etter terrorangrepet på Utøya opplevde å motta voldsoffererstatning.

LES MER: Breiviks bombebil skal stilles ut

Totalt 256 personer er blitt intervjuet.

– Mange følte at det var viktig for dem å få en oppreisning. Samtidig var det påfallende mange som fortalte at de hadde dårlig samvittighet etter å ha mottatt pengene, forteller Nilsen.

Blodpenger man ikke fortjente

Flere brukte begrepet blodpenger for å forklare følelsene de hadde overfor pengene. De opplevde det som ubehagelig å få utbetalt penger etter en hendelse hvor andre var blitt drept.

LES MER: Ny måte å utrykke nasjonal sorg på

– Vi snakker her om en tydelig gruppe med ofre. Da er det ikke så overraskende at man sammenligner seg med andre i gruppen. Det fører imidlertid til at enkelte blir usikre på om de selv fortjener pengene, forteller Nilsen.

Sikkerhetsnett i tunge tider

For Tore Remi Christensen tok det tid før han klarte å forholde seg til pengene han hadde fått på konto. Etter å ha snakket med en psykolog, bestemte han seg for å investere pengene i egen fremtid.

– Jeg bestemte meg for å bruke pengene som et sikkerhetsnett. Minnene og inntrykkene fra den dagen og tiden etter sitter fortsatt i. Da er det godt å vite at jeg har et sikkerhetsnett i tilfelle jeg ikke skulle makte å arbeide eller studere en periode.

Vanskelig kontrast for mange

– Det er ikke uvanlig at mennesker som overlever store ulykker og katastrofer kjenner på dårlig samvittighet fordi de selv er i live, forteller Gunnar Fagerli, instituttprest ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad.

LES MER: Trekker seg etter 22. juli-uttalelser

Han har ikke lest rapporten fra NKVTS, og uttaler seg på generelt grunnlag.

– Det henger sammen med vår evne til å ta inn over oss den katastrofen som har rammet et annet menneske som kanskje også stod oss nær.

Han forteller at det ofte er forholdet mellom menneskelige og økonomiske verdier som kan være vanskelig å forholde seg til.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

– Hvis et menneske dør, hvordan skal en pengeerstatningen måles i forhold til verdien av det menneskelivet? Ingen pengeerstatning kan erstatte den de mistet. Dette vil kunne oppleves som en svært skarp og vanskelig kontrast.

En viktig, menneskelig verdi

Selv er Fagerli opptatt av å anerkjenne følelser når han i sitt arbeid møter mennesker i lignende situasjoner.

– Det er viktig å respektere og alminneliggjøre skyldfølelsen over å ha overlevd, men samtidig få frem at det er en viktig og verdifull menneskelig følelse vi snakker om. Det er vondt å være menneske når andre mennesker forulykker, og slik skal det være.