Umerkelig forandring med fristilt kirke

Datoen 1. januar 2017 markerer et mer tydelig skille mellom stat og kirke. Ledelsen i den lutherske folke­kirke har omtalt dette som «den største organisatoriske 
endringen av Den norske kirke siden reformasjonen for 500 år siden».

– Men det ideelle er at mennesker fra i dag ikke vil merke forskjell på den kirken de kjenner fra sitt lokalmiljø. Vi skal ikke bruke endringen i relasjonen mellom staten og kirken for å krisemaksimere, men som en god mulighet til å være en enda bedre menighet enn før, sier sokneprest Fredrik Ulseth på Lambertseter, en drabantby sørøst i hovedstaden, til Vårt Land.

Slår seg sammen

1. nyttårsdag er en «dårlig» gudstjenestedag de fleste steder. I Søndre Aker prosti arrangerte de 12 menighetene én felles gudstjeneste. Det kan være en forsmak på det som kan skje rundt i landet – når Den norske kirke må spare penger, redusere bemanning og antall gudstjenester, slå sammen menigheter og stenge kirker.

– I vår menighet er det mye nybygging, og neste år vil befolkningen på Lambertseter øke med flere tusen. Men utover i landet har man mer av frykt for sammenslåinger og større enheter, bemerker Ulseth.

Feirer «selvstendighetsdagen»

Etter gudstjenesten inviterer han til kirkekaffe med marsipankake og enkel feiring av kirkens «selvstendighetsdag».

Fra årsskiftet er ikke lenger­ ­biskoper, proster og prester ­embets- eller statstjenestemenn. Kirkerådet og bispedømme­rådene er ikke lenger statlige forvaltningsorganer. Kirkemøtet har overtatt mye av den myndigheten som tidligere lå i statsforvaltningen, og er det øverste ­representative organet for det nye rettssubjektet Den norske kirke.

Minimal endring for medlemmene

Men for kirke­medlemmene representerer dette minimale forandringer.

[ LES MER: Lang dags ferd mot skilsmisse ]

– Denne dagen er en del av en spennende prosess når kirken som har vært så statsstyrt, blir selvstyrt. Det store spenningsmomentet blir økonomien, ­mener Gjertrud Gulestøl Reinertsen, leder i Lambertseter menighetsråd.

– Hva tror du vil skje?

– Kanskje må vi bevege oss i retning av en mer frikirkelig tankegang om økonomi og frivillighet. Dessuten er jeg spent på om vi fremover klarer å bygge broer i kirken, i stedet for å gjøre kirken til en kamparena, svarer menighetsrådslederen.

Forskjellig kirkevirkelighet

Elin Erikstein, leder i Eidsborg, Mo og Skafså sokneråd i Tokke kommune i Telemark, deltok også på gudstjenesten i Lambertseter kirke 1. nyttårsdag. Men kirkevirkeligheten ser helt annerledes ut i hennes hjembygd:

– Vår kommune har 2.300 innbyggere og fem kirker som krever mye vedlikehold. Hittil har staten og kommunen sørget for penger. Vi må ikke komme i den situasjon at de offentlige bevilgningene blir spist opp av kirkevedlikehold, ­understreker hun.

[ LES MER: Kampen om troskronene har begynt ]

Utfordrer de som bryr seg om kirken

Elin Erikstein bor i et område med stor tilslutning om folkekirken, men relativt få sterkt menighetsaktive.

– Mitt ønske er at flere som sier at de bryr seg om kirken, blir mer med og også tar et større økonomisk ansvar for at kirken kan opprettholde virksomheten. Presten er viktig, men vi trenger også ansatte innen blant annet diakoni og trosopplæring, sier soknerådslederen fra Telemark.

Dag Auli er sokneprest i ­Bøler, en av Lambertseters nabo­menigheter, mener at kirkens plass i lokalsamfunnet på Bøler ikke berøres særlig av endringene i kirkens relasjon til staten.

– Men den norske kirke er ikke lenger en del av det offisielle Norge­, og det vil merkes. I samfunnet er kirken nå en ­organisasjon på linje med andre organisasjoner. Den store spenningen er hva slags folke-
kirke Den norske kirke blir, sier Auli.

[ LES MER: Må tro mindre på staten og mer på kirken ]