Ultraortodoks familiesjarme

Den israelske TV-serien Shtisel hadde premiere på israelsk TV i 2013, og ble en øyeblikkelig suksess i hjemlandet. Høsten 2018 ble den kjøpt opp av Netflix, har fått et internasjonalt publikum og økende popularitet. Shtisel er en såpeopera fra et uvant miljø, å se den er å oppdage noe uventet, sjarmerende og annerledes, men likevel forbausende gjenkjennelig.

Seks barn

Gjennom 24 episoder fordelt på to sesonger følger vi storfamilien Shtisel. Far sjøl heter Shulem, han ble enkemann året før serien starter, og bor sammen med sin yngste sønn Akiva som ikke riktig vet hva det skal bli til i livet. Akiva har kunstneriske evner, han tegner og maler, men helst bør han bli gift og undervise i Yeshivaen eller studere Toraen som andre respektable menn – for eksempel broren Zvi Arye. Bestrebelsene for å få Akiva gift går som en rød tråd gjennom handlingen, og hans tafatte, konfliktsky og lojale måte å nærme seg omgivelsene på, er en av seriens mange gleder.

LES OGSÅ: Dollarmillionær, restauranteier og hobbyfredsmegler

Av de øvrige seks barna til pappa Shtisel, er det bare datteren Giti vi følger på nært hold. Hun er gift og har fem barn, og når serien starter, er mannen hennes på vei til Argentina for å jobbe og tjene penger. Hennes historie er det andre hovedsporet i serien, og som med alt som skjer i denne familien, er det fullt av overraskelser, krumspring og dypt rørende hendelser.

I bakgrunnen – eller rettere sagt på aldershjemmet - lever bestemor Malka. Hun har en absolutt autoritet og behandler sin sønn patriarken som en guttunge. Dessuten har hun TV på rommet. Det er egentlig forbudt ifølge de religiøse lovene, og skaper sin egen fortelling i fortellingen, til dels med skjebnesvangre konsekvenser. Både hos bestemor og de andre i familien dukker de døde opp når noe står på spill, og skyver hendelsene i nye baner.

Høye hatter

Handlingen snurrer avsted på sin egen logikk og i sitt eget, bedagelige tempo. Serien er ikke plotdrevet og slett ingen komedie selv om smilet aldri er langt unna. Den er vemodig, men ikke melodramatisk, løs i kantene, men aldri rotete. Her er handlingstråder som ikke er fulgt opp, episoder som bare blir hengende der, men som vi ikke ville vært foruten. Sjarmen og særpreget ligger i det spesielle miljøet og de religiøse skikkene som utgjør grunnbetingelsene for den enkelte. Her er ingen naken hud, ingen kjærtegn og slett ingen sex. Kvinnene har langermede bluser og lange skjørt, de dekker håret med parykk eller – når de er hjemme – en slags lue som mest av alt ligner en heklet pose. Folk går aldri gjennom en dør uten å berøre dørkarmen og kysse hånden etterpå, de leser velsignelser for hver slurk vann de tar. Mennene beholder kippaen og bønnesjalene på selv når de sover, og den høye hatten er aldri langt unna. Alt er innlærte væremåter like selvsagte som å ta av seg utesko inne hvis du er norsk.

Ingen politikk

Levemåten er enkel, maten er koscher og leilighetene trange. Folk sover i smale enkeltsenger, også etter at de er gift. Gatebildet er ruskete, men homogent, bydelen har ikke internett. Men mobilen har passert grensen for det lovlige, og blir flittig brukt. Mennene feirer gjerne med en drink og røyker med begge hender. Men her er ingen eksotiske fester, slik Vårt Land for eksempel fortalte om i Hovedsaken lørdag 6. april. Ei heller politiske diskusjoner. Gaza og Vestbredden ligger utenfor seriens rammer, og eventuelle religiøse eller politiske motsetninger flyter ukommentert forbi.

Det er familieforhold, menneskelige relasjoner og samlivets irrganger som er hovedtema. Med subtil humor og ekte innlevelse skaper den et univers der vi alle kan finne berøringspunkter. De religiøse reglene skaper riktignok noen særegne dilemmaer, men også her vil vi kunne kjenne oss igjen - alle lever vi i en verden av sosiale koder, interne familiekonflikter og vanskelige valg. Vi slipper kanskje å gå til en parmaker for å finne en ektefelle, men livet blir ikke nødvendigvis lettere for det.

Narr og sjarmør

Alt er løftet fram av en flokk makeløst dyktige skuespillere. Doval’e Glickman som spiller Shulem fyller skjermen med sitt enorme skjegg og skarpt blikk, han røyker og spiser og vil gjerne være sjef i familien, men blir stadig forført av sitt varme hjerte. Han er utålelig autoritær, enormt sjarmerende og himmelropende narraktig. Han dominerer og tukler det til, men redder seg på sjarmen. Sønnen Akiva har styr på kippaen og ørelokkene også når livet truer med å gå i oppløsning. Michael Aloni som spiller rollen, forteller i et intervju at han levde undercover i den ortodokse bydelen for å studere ganglag, levemåte og den spesielle måten å kaste opp frakkeskjøtene på når han skulle sette seg. Eller han satt i hotellresepsjoner for å spionere på unge par som hadde sitt første, arrangerte møte – slik Akiva har det i serien. For min egen del ble jeg nesten litt skuffet da jeg innså at det var profesjonelle skuespillere som fylte skjermen, alle så ut som om de var grodd opp av brosteinen i bydelen de befolker. Yehonatan Indursky som har skrevet serien sammen med Ori Elon, har selv bakgrunn i det miljøet serien skildrer, og tegner det med kjærlighet, lojalitet og mild overbærenhet.

Språkmiks

Shtisel er ikke den første israelske serien som har fått internasjonal popularitet. Spenningsserien Faoda er ute med ny sesong nå, og både Homeland og In Treatment er amerikanske gjenskapninger av israelske serier. Nå planlegges det en amerikansk versjon av Shtisel, med handling lagt til Brooklyn, men se for all den israelske originalen. Her klinger det hebraiske språket som musikk i ørene, elegant mikset med innslag av jiddisch. Krangel og familiekonflikter er aldri til hinder for at noen bryter ut i sang mens de rugger og resiterer Toraen. Mens små, mollstemte gjennomgangsmelodier fletter seg gjennom episodene uten noen gang å fortelle deg hva du skal føle.

«Gode serier burde komme med en advarsel», var det en bekjent av meg som sa. Han hadde latt seg oppsluke og sett hele serien i løpet av helg. Selv ser jeg den for andre gang og ønsker meg mer. Kanskje de israelske serieskaperne lar seg lokke til en oppfølger nå som den har fått et nytt og større publikum?