Tysk valgsjokk fra høyrepopulister

«Nyvalg», «nyvalg», lød det taktfast fra rundt 200 demonstranter fra partiet Alternative für Deutschland (AfD), de var samlet 100 meter fra regjeringspartiet CDUs hovedkvarter i Berlin en lørdag i slutten av oktober i fjor.

Egentlig var de bare en «flokk». Antall politifolk og motdemonstranter var flere. Men sinnet mot Merkel hos taleren var intenst og selvsikkert nok.

Selv om de var få i gata akkurat da, hadde AfD kommet seg godt over sperregrensen på 5 prosent. I månedene som fulgte har taus hverdagsprotest mot flyktningstrøm og politisk avmakt på flere felt løftet partiet enda mer.

I helgen ga snittallene for nasjonale galluper AfD en oppslutning på hele 10,8 prosent. Dermed er partiet blitt tredje størst og i helgen kan Tyskland få valgsjokk.

LES OGSÅ: Slik er Europas høyrepopulisme

Skyte migranter

Da er det valg i tre tyske delstater – trolig en dyster stemningsprøve halvannet år før det ordinære forbundsdagsvalget:

I Sachsen-Anhalt – øst i det som en gang var DDR – ligger AfD an til å ta en femdel av stemmene. I rike Baden-Würtenberg går riktignok De Grønne mot rekordvalg og 33 prosent. Men tredje størst er AfD – og deler den plassen med sosialdemokratene. I siste delstat med valg – Rheinland-Pfalz – scorer AfD bare 9 prosent, men er tredje størst også der.

AfDs partitopp Frauke Petry møtte avsky da hun tidligere i vinter uttalte at grensevakter i siste instans burde kunne skyte migranter. Men velgerne er ikke skremt. For koalisjonen innad i AfD er mangfoldig – og sinnet mot dagens etablerte politikere har skapt et mer slitesterkt parti enn analytikere forutså.

LES OGSÅ: Tysk høyreparti fisker hos Pegida

Ustabilitet

Om gallupene gir riktig bilde foran de tre delstatsvalgene, står Tyskland trolig foran mer politisk ustabilitet enn noen gang etter gjenforeningen i 1990. Ved de siste to valgene har resultatene tvunget frem storkoalisjon av Angela Merkels konservative CDU og sosialdemokratiske SPD. Storpartiene i midten i tysk politikk forente seg for å sikre stabilitet.

Men like mye som fra ytterfløyer er det nettopp den stabile midten som nå forvitrer. Både i magasinet Der Spiegel og annen presse har man forsøkt å komme til bunns i hvorfor store velgergrupper flokker seg bak AfD.

Kulturarven

Det er nemlig ikke bare ekstreme, halvbrune områder i gamle Øst-Tyskland som nå presser etablert politikk. Mange AfD-ere – spesielt i vest – kommer fra det borgerlige sentrum i samfunnet: Verdikonservative intellektuelle, globaliseringsmotstandere, innvandringskritikere og mer konservative kristne som frykter islampress mot kulturarven.

Merkels eget parti er blitt tappet av den nye utfordreren, men AfD gjør også som andre europeiske populistpartier: Mobiliserer misnøye fra sofavelgere. I Tyskland har de ikke hatt et slikt partialternativ før.

Det nasjonalistiske NPD har maktet å få inn små representantgrupper i delstater i øst. Men snauskallepreget har samtidig vært for avskrekkende til å mobilisere bredt.

LES OGSÅ: Kirke slukket lyset i protest

Jesus Kristus

Snauskaller var også fraværende da Vårt Land overvar AfDs markering utenfor SPD og Merkels hovedkvarter i fjor høst. Fra talerstolen slynget en tidligere politidirektør, Otto Drecksler, ut kritikk mot kansleren og lover at trykket nå skal komme fra gatene.

En av tilhørerne bærer på et israelsk flagg. En annen holder opp en plakat med at «Jesus Kristus er en del av Tyskland». Men hovedtyngden er i overkant misfornøyde hverdagsfolk.

Forvarsel

Det var trolig slike som høsten 2010 ga et forvarsel, da de gjorde boka til eks-sosialdemokraten Thilo Sarrazin til et forvarsel. Den het «Deutschland schafft sich ab» – «Tyskland avskaffer seg selv» – og ble voldsom salgssuksess. Da ble det spekulert i om noen kunne bruke Sarrazin og bølgen til å få på beina et nytt parti. Potensialet ble da anslått til godt over 10 prosent.

Og tre år senere kom altså AfD, opprinnelig et protestparti mot eurosamarbeid. Valgnatten 2013 manglet det 0,3 prosent på sperregrensen. «Professorpreget» og det konservative inntrykket fra talsmenn i mørk dress hadde begrenset appell.

LES OGSÅ: Merkel oppfordrer europeere til å gå i kirken

Strategene

Men AfDs strateger planla likevel vekst. Vårt Land møtte en av dem, Rainer Erkens, høsten 2014. Da vektla ikke partiet innvandringskritikken, men jaktet målrettet på politikkområder der det var dem – mot de andre. Det var også Fremskrittspartiets vekstformel i tidlig populisttid.

For AfD handlet det spesielt om å utfordre den store konsensus i EU-politikken og å fiske blant venstreorienterte innvandringsmotstandere i tidligere Øst-Tyskland. Målet var å vinne representanter i delstatsvalg. Slikt gir heltidspolitikere, penger og selve springbrettet inn i parlamentet, Forbundsdagen.

LES OGSÅ: Sylvi-trøbbel for Ap-Jonas

Medie-spinn

Da Tyskland senhøstes i fjor nærmest seg én million flyktninger og migranter, kom AfDs ekstreme utspillsmakere enda høyere på banen. Ikke bare partileder Frauke Petry, men også profiler som Björn Höcke i byen Erfurt. Akkurat som Pegida samlet tilhørere, talte Höcke til innbyggere på byens torg.

I et nasjonalt talkshow på TV ordla Höcke seg så nasjonalistisk at det skapte overskrifter. Da hadde AfD da fått sine ytterliggående og innvandringsfiendtlige talsfolk på full rotasjon i offentligheten.

Topper korrigerte gjerne noen av dem. For «koalisjonen» består av ulike strømninger. Totalproduktet er likevel konstant opphold i mediene. Der blir AfD angrepet – og advart i mot. Og får stadig frem budskapet; «Stopp asylkaoset».

Brun flekk

Foran delstatsvalgene er det fortsatt slik. I delstaten Hessen var det kommunevalg forrige helg og i sum hentet AfD inn 13,2 prosent av stemmene. Men noe mange tyskere regner som et nazi-parti, surfet også på bølgen:

Partiet NPD fikk nemlig over 14 prosent i byen Büdingen, der AfD ikke stilte liste. Der ligger et av Tysklands største asylmottak – og befolkningen skapte en brun flekk på kartet.