Nyheter

Trostilknytning satte stempel på striden i Nord-Irland

Ingen konflikter har krevd flere liv i Vest-Europa etter andre verdenskrig enn den nordirske. Mot hverandre stod protestanter og katolikker. Det gjør de fortsatt.

10. april 1998 ble fredshåpet endelig tent, etter 25 års blodig strid. Da hadde konflikten kostet 3.700 liv. Langfredagsavtalen skulle fordele makt og styring mellom det protestantiske flertallet og den katolske minoriteten i den britiske provinsen.

Preget nyhetene

I en provins med 1,7 millioner innbyggere, er 3.700 drepte et enormt tall. En ustanselig drapsbølge preget avisforsider og nyhetssendinger i tre tiår:

Bomber fra republikanske IRA og hevndrap fra pro-britiske paramilitære. Likvideringer, politiske attentater og sekterisk vold. Protestantiske brorskap som paraderte til provoserende trommevirvler gjennom katolikkenes boligstrøk.

Særlig ett ansikt ble synonymt med uforsonligheten og den religiøse dimensjonen som skapte overskrift til konflikten: Den rabulistiske presten, protestanten og politikeren Ian Paisley.

Paisley ledet Democratic Unionist Party (DUP) fra 1971 til 2008. Ingen forsvarte britisk overhøyhet sterkere og var mer rasende uvillig til å avstå makt til det katolske mindretallet.

FØRSTE DEL I SERIEN: Religion blir i økende grad brukt for å rettferdiggjøre voldelig kamp

Folkeavstemning i 1998

Vi går tilbake til mai 1998, da Langfredagsavtalen skulle opp til folkeavstemning: Bort fra britisk direktestyre, over til indre selvstyre og proporsjonal representasjon mellom partier der oppslutningen følger protestantiske og katolske skillelinjer.

Søndagen før folkeavstemningen oppsøker jeg Martyr Memorial Free Presbytarian Church i Belfast. På prekestolen står Ian Paisley i dress og presteskjorte. I sitt 73. leveår er det fortsatt en nesten skremmende kraft bak ordene som slynges mot menigheten. Ingen overgivelse til irene, er omkvedet: «It’s no, it’s no – and it’s NO SURRENDER!»

Benkeradene domineres av damer med stålgrå permanent og lytefrie drakter, som lar seg begeistre av den buldrende valgordren fra menighetens jordiske hyrde.

I gudstjenesten Ian Paisley (til venstre) ledet i Belfast søndagen før folkeavstemningen om fredsavtalen for Nord-Irland i mai 1998, advarte han i kraftige ordelag mot avtalen. Hans voldsomme utbrudd for fortsatt britisk suverenitet og mot pavekirken, vakte begeistring i den presbyterianske menigheten.
I gudstjenesten Ian Paisley (til venstre) ledet i Belfast søndagen før folkeavstemningen om fredsavtalen for Nord-Irland i mai 1998, advarte han i kraftige ordelag mot avtalen. Hans voldsomme utbrudd for fortsatt britisk suverenitet og mot pavekirken, vakte begeistring i den presbyterianske menigheten. Foto: Geir Ove Fonn/arkiv

«Djevelens drapsmenn»

I den intense gudstjenesten raser svovelpredikanten Paisley mot homofili, EU og Roma-kirken, og mot en fredsavtale som han mener vil legge veien åpen for at protestantene vil bli angrepet av IRA, «disse djevelens drapsmenn» som kjemper for nordirsk sammenslåing med katolske Irland.

På kirkebakken etterpå betror en av damene meg at «uten Paisley ville Nord-Irland vært underlagt det irske åk for 20 år siden».

Det blir et dundrende tap for Paisleys linje i folkeavstemningen. Mer enn sju av ti stemmer for overenskomsten, som bærer i seg spiren til samarbeid og slutt på blodig fiendskap langs religiøse og sekteriske linjer.

Omsider forsoning

Ni år etter folkeavstemningen, i mai 2007, skjer det som bare noen år tidligere var utenkelig. Ian Paisley går inn som førsteminister for Nord-Irland. Som viseminister får han sin tidligere erkefiende, Martin McGuinnes fra Sinn Fein, av mange ansett som en viktig strateg bak IRAs voldskampanje for et forent Irland.

Da hadde selvstyret fra parlamentet Stormont stort sett vært suspendert siden 2000, med Paisley som den minst samarbeidsvillige av dem alle. Men nå er Paisley 81 år og har vært gjennom tung sykdom. I Storbritannia har han hatt lange samtaler om tro, håp og forsoning med britenes kristne statsminister, Tony Blair, som intenst ønsker å sikre sitt ettermæle som fødselshjelper for den nordirske freden.

Under sitt drøye år som førsteminister skjer det utrolige. Rabulisten Paisley og republikaneren Martin McGuinnes finner tonen omtales i mediene som «de humrende brødrene». Da Paisley dør i 2014, 88 år gammel, skriver McGuinnes på Twitter: «Jeg har mistet en venn».

McGuinnes døde i januar i år.

Skillelinjer består

Bombene og henrettelsene er borte, men skillelinjene består. I byene står fortsatt over 100 «fredsmurer» mellom katolske og protestantiske nabolag, langs husvegger påmalt patriotiske motiver og slagord.

– Mange separasjonsbarrierer i Belfast har kommet etter Langfredagavtalen, og mange på begge sider vil fortsatt ha de der, påpeker doktorgradsstipendiat Cato Hemmingby ved Politihøgskolen.

Det politiske samarbeidet i parlamentet Stormont halter framover mer enn det går, og striden om hvordan man skal balansere forsoning, tilgivelse og straff for fortidens ugjerninger, er fortsatt ikke løst.

Fortsatt går rundt 90 prosent av katolske elever på katolske skoler, og tilsvarende på protestantisk side. Vennskap og ekteskap over dette religiøse skillet er uvanlig. Men mens det i 1970 var to protestanter på hver katolikk, vil det om få år være like mange katolikker som protestanter i Nord-Irland.

British troops fire rubber bullets at stone-throwing Protestant rioters who had set fire to the mobile classrooms of Our Lady of Mercy Secondary School in the Ballysillian area of west Belfast, Northern Ireland, March 28, 1972. (AP Photo/Michel Lipchitz)
Mars 1972: Britiske tropper skyter gummikuler på steinkastene protestanter, som har satt fyr på de provisoriske klasserommene til Our Lady of Mercy Secondary School i Ballysillian vest i Belfast. Foto: Michel Lipchitz/AP/NTB scanpix

Religion underordnet

Katolikker og protestanter er atskilt av teologi, men Cato Hemmingby mener religionsaspektet i konflikten i stor grad er et vedheng til viktigere faktorer som nasjonal identitet, sosiale, kulturelle og samfunnsmessige forhold, samt politikk:

– Klasseskiller og diskriminering av den katolske befolkningen var nok det mest sentrale for starten på The Troubles på slutten av 60-tallet, sier Hemmingby.

Han påpeker at det er fortsatt er stor avstand politisk, demografisk og sosialt. Det synes vanskelig å forene dem, og statlige initiativ til integrering lykkes bare delvis.

– Manglende politisk samarbeidsvilje det siste året er urovekkende. Nå blir det spennende å se konsekvensene av at det protestantdominerte DUP etter det britiske valget får en sterkere posisjon overfor de konservative i parlamentet i London, sier Cato Hemmingby.

LES INTERVJU MED HISTORIKER: 'Kirkene viktig for å begrense vold'

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter