Trossamfunnenes oppvask

I månedsskiftet april-mai sendte kirkeledelsen i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn brev til rundt 2.300 elever som har gått på skolene fra 50-tallet til 1990, hvor de ber om unnskyldning for at elever ble trakassert og mobbet­ av lærere og elever fordi de ikke kunne leksa. Og for kristendomsundervisning og forkynnelse som skapte helvetesangst og nederlagsfølelse.

Brevet føyer seg inn i en rekk­e beklagelser fra kirkesamfunn som de siste 20 årene har tatt et oppgjør med tidligere tiders praksis:

Misjonsorganisasjoner har bedt om unnskyldning for at misjonærbarn bodde på internatskoler langt unna foreldrene og for overgrep som skjedde der.

Den norske kirke har beklaget at de diskriminerte samene og bidro til fornorskningen.

Tater/romanifolket har fått unnskyld fra den samme kirken­ for overgrep på kirkens ­institusjoner.

I Kristiansand har barnehjemsbarn i Kristiansand fått unnskyld fra Den norske kirke for overgrep på barnehjem som kirken drev.

Kirkerådslederen har varslet en unnskyldning for at Den norske kirke har snakket nedsettende om homofile.

LES HOVEDSAKEN: Et brev på såret

Kleskode

Det er lite kjent at styret i Menigheten Samfundet i 2015 kom med en oppsiktsvekkende beklagelse på et fellesmøte i Egersund. Blant annet ba de om unnskyldning for at de påbød menn og kvinner å gå med ulike klær. «Dette førte helt klart til ulemper for menighetsmedlemmer ved forskjellige anledninger» står det i referatet fra møtet. Også uskrevne regler som «det er synd å ha TV», tok de ansvar for.

I en tale sa forstanderen Sigmund Aamodt at det er vondt at styret ikke når fram til dem som har forlatt menigheten og får sagt unnskyld.

De ba også om unnskyldning for «detaljstyring der den enkelte­ har hatt frihet», blant annet i valg av utdanning. Dette ble til «absolutter på en urett måte», og de som brøt dem ble utsatt for «upassende» reaksjoner, ­erkjenner de.

Internt. Menigheten Samfundet som også kalles «lomelenderne», har menigheter både i Kristiansand og Egersund. De driver fire grunnskoler, tre av dem i og rundt Kristiansand. Forstander Sigmund Aamodt kjenner til DELKs brev, men det har ikke vært oppe som sak i ­menigheten.

– Hvorfor ga dere unnskyldningen i 2015?

– Det var noe som ledelsen ­arbeidet med over tid. Vi var enige­ om å gjøre det. Det var ledelsen som tok opp ting, drøftet det, sier Sigmund Aamodt, forstander i Menigheten Samfundet.

– Hadde dere fått kritikk, ­eller kom dere lederne fram til erkjennelsen selv?

– Jeg ønsker ikke å utdype det. Det var en sak som gjaldt oss, og som vi arbeidet med og tok opp internt, sier Sigmund Aamodt.

– Hva har dere gjort for å nå dem som har gått ut av menig­heten med unnskyldningen?

– Vi har bedt våre medlemmer om hjelp til det. Vi ba dem om å bringe den videre til familie og kjente som har gått fra oss.

– Vurderte dere å gjøre det mer offentlig?

– Vi vurderte ulike alternativ, men landet på å be menigheten om hjelp.

– Hvilken respons fikk dere?

– Internt i menigheten har jeg oppfattet at det ble tatt godt imot. Jeg kan ikke minnes å ha fått noe respons utenfra, sier Sigmund Aamodt.

LES OGSÅ: Stiftelsen Rettferd for taperne krever at DELK-skoler blir uavhengig gransket.

Vil erkjenne feil

Den siste ­tiden har beklagelsen kirkesamfunnet DELK sendte ut i månedsskiftet april-mai fått stor oppmerksomhet. Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn er det eneste trossamfunnet som har bedt om unnskyldning to ganger – for det samme.

– Hva kan andre lære av at dere beklager to ganger?

– De bør i hvert fall ikke ­beklage mindre enn to ganger, sier tilsynsmann Rolf Ekenes med et smil før han blir alvorlig igjen.

– De fleste kirkesamfunn har vel en historie som har skapt smerte. Vi skal ikke være for kostbare til å erkjenne feil og urett som har vært begått, sier han.

– Med hvilken rett kan man be om unnskyldning på vegne av andre, slik dere gjør på vegne­ av tidligere lærere, prester og l­edere?

– Vi snakker heller om plikt og ansvar. Når vi som dagens ledere ser at barna ble utsatt for ydmykende og smertelige opplevelser, beklager vi dette sterkt. For noen tidligere lærere, prester og ledere er det ikke lett at vi beklager. Men mange forstår at vi må gjøre det, selv om vi snakker om livsverket deres, sier Rolf Ekenes.

– Jeg synes det står respekt av at DELK beklager, sier Nina Myrdal.

I de sju årene hun har vært skolekonsulent i Adventistkirken, har hun ikke hørt om tilsvarende elevhistorier som på DELKs skoler. Hun har gått på en av adventistenes tolv grunnskoler i Norge og på Tyrifjord videregående, som er en internatskole.

Kirkesamfunnet har blitt kritisert, blant annet i Bjørn Olav Nordahls roman Nesten tilstede­. For forkynnelse om trengsler i endetiden, for påbud om at ­adventister ikke skal blande seg med andre kristne – og strenge regler, blant annet for å holde sabbaten hellig.

– Jeg har hørt folk snakke om dette, men jeg har ikke knyttet kritikken kun til skolene. Dette har nok vært et samspill mellom menighet, hjem og skole der total­pakken har blitt for vanskelig, sier Myrdal.

Adventistkirken har ikke noe helveteslære, men en domsforkynnelse, sier hun:

– Den har nok vært skremmende for noen.

Hun understreker at skolene siden oppstarten i 1889 ikke har vært noen puggeskole, men har blant annet lagt vekt på at gutter og jenter skal få like muligheter.

LES OGSÅ: Barn fikk helvetesangst – kirke beklager for andre gang

Leveregler

Utbrytere fra Brunstad Christian Church (BCC) har kritisert kirken for at det i barnas oppvekstmiljø har vært strenge regler for oppførsel og klesstil, blant annet.

«BCC har selvsagt fulgt saken med interesse», skriver Harald Kronstad i en e-post til Vårt Land når vi spør hva de kan lære av DELKs beklagelse.

Som en av lederne i kirkesamfunnet som også kalles Smiths venner, erkjenner han at «ulønnede tillitspersoner har forfektet en praksis og forkynnelse eksempelvis i forbindelse med barneoppdragelse og leveregler, som ikke er i tråd med det BCC har bygget sin basis på siden ­Johan Oscar Smiths tid».

Det han refererer til skal ha skjedd i tiårene før 1993, da BCC bestod av «uorganiserte venneflokker uten administrasjon ­eller ansatte».

«Dette er svært beklagelig, og det ble tatt et tydelig oppgjør med slik praksis og forkynnelse på begynnelsen av 90-tallet, der de fleste av de personene som stod for denne linjen forlot menig­heten», skriver Kronstad.

Ikke skole

Han mener ellers at BCC ikke uten videre kan sammenlignes med DELK, siden «vi ikke har drevet offentlig godkjente skoler eller på tilsvarende måte tatt på oss et opplæringsansvar».

– Vurderer dere å strekke ut en hånd til dem som har opplevd «frykt og vonde minner» og tilby samtale og terapi, slik DELK tilbyr nå?

«De som var en del av det uorganiserte fellesskapet på 70- og 80-tallet, er selvsagt fortsatt velkommen til å ta kontakt med BCC sentralt eller sin lokale menighet i sitt behov for noen å snakke med om egne opplevelser», skriver Harald Kronstad.

De vil ikke ta dialogen via media, skriver han. Det er han redd vil føre til «virkningsløs polemikk».